Den salige pave Paul VI

For en ny evangelisering

Den 14. oktober skal pave Frans helligkåre Den salige Paul VI (1897-1978) i Vatikanet. I den anledning er det passende med et lite tilbakeblikk på den apostoliske formaningen Evangelii Nuntiandi, som pave Paul skrev og promulgerte i 1975. Dette var en formaning til større iver i «den nye evangeliseringen», som allerede var blitt oppfordret til i dokumentene fra Det andre vatikankonsil (1962-1965). Ti år etter konsilet så paven at det fremdeles var noe som gjensto i Kirkens streben etter å forkynne evangeliet til alle mennesker.

I den dogmatiske konstitusjonen Lumen Gentium lærer konsilet at «Kristus alene er Midleren og veien til frelse» (LG 14). Derfor «minnes Kirken Herrens bud om ‘å preke evangeliet for all skapningen’ (jf. Mark 16,15), og den sørger for å yte misjonen aktiv bistand» (LG 16). I dekretet Ad Gentes lærer konsilet videre: «Grunnen til at der skal drives misjon, ligger i selve Guds vilje» (AG 7). For Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Alle kristne «må ved sitt livs eksempel og ved sitt ords vitnesbyrd åpenbare det nye menneske som de i dåpen har iført seg» (AG 11), for på den måten å virke som «jordens salt» og «verdens lys» (jf. Matt 5,13-14).

Pave Paul gjentok på mange måter dette budskapet, som ikke har forandret seg nevneverdig siden Kirkens fødsel. Han slår fast i formaningen at evangelisering – det vil si misjon eller forkynnelse av evangeliet, det glade budskap – er «en plikt som Kirken har fått seg pålagt av Vår Herre Jesus, for at alle mennesker skal tro og bli frelst». Denne plikten «tillater hverken likegyldighet, religionsblanding eller en eller annen form for tilpasning for å være noen til behag» (EN 5). Jesus Kristus var selv «den første og største evangelist», og han forkynte slik: «Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15). Vår Herre anså dette som en nødvendighet: «Også i de andre byene må jeg forkynne det gode budskapet om Guds rike» (Luk 4,43).

Med misjonsbefalingen sendte Jesus sine apostler ut i verden som evangelister: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Pave Paul skriver at denne befalingen «gjelder alle kristne, om enn på forskjellige måter» (EN 13). Alle medlemmer av Kirken, inkludert legfolket, kan og bør derfor gjøre Paulus’ ord til sine egne: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16). Dette er legfolkets særskilte kall: «Deres misjonsmark er den store og mangfoldige verden som politikken, samfunnet og det økonomiske liv utgjør. Den er også den verden som består av kulturliv, vitenskap og kunst, den internasjonale sameksistens, massemediene» (EN 70). Alt dette – alle disse områdene av livet – må altså bli gjennomsyret av evangeliets surdeig.

Pave Paul påpeker videre at «selv det mest glimrende vitnesbyrd i det lange løp vil være uten virkning hvis det ikke forklares og begrunnes» (EN 22), og han siterer Peter: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Med dette antyder han viktigheten av apologetikk, det vil si trosforsvar, som en del av evangeliseringen. Det må alltid tas hensyn til menneskets rasjonelle natur, som krever overbevisning og grunner til å tro. Om apostlenes forkynnelse i det første århundre kan vi lese at «Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Mark 16,20), og Paulus diskuterte evangeliets sannhet med «de epikureiske og stoiske filosofene» (Apg 17,18) på torget i Athen.

Paven oppfordrer også til bruk av massemediene i evangeliets tjeneste – og dersom han hadde levd lenge nok til å oppleve internettets fremvekst, ville han nok ha oppfordret oss like mye til å bruke «sosiale» medier som Facebook, Twitter og Instagram. Dette er midler som «gjør det mulig å nå frem til millioner av mennesker med det glade budskap», og «Kirken ville gjøre seg skyldig i en forsømmelse hvis den unnlot å bruke disse effektive redskaper» (EN 45). Gjennom media kan vi «rope ut fra takene» (Matt 10,27) i overført betydning. Det faktum at du er i stand til å lese denne teksten på internett, er i seg selv et vitnesbyrd om nytten av disse redskapene.

Når Kirken gjennom sine representanter snakker om en «ny» evangelisering, handler det først og fremst om en evangelisering av mennesker som allerede er døpt i Treenighetens navn, men som ikke lever sine liv i tråd med evangeliet. Den hellige pave Johannes Paul II klargjorde dette i en tale til den latinamerikanske bispekonferansen (CELAM) i 1983. Han påpekte at det nærmet seg 500-årsjubileet for Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492, og dermed også for starten på Kirkens forkynnelse i «den nye verden». Ved inngangen til det tredje årtusen hadde det imidlertid oppstått en situasjon som nødvendiggjorde en ny evangelisering av landområder som allerede var blitt kristnet for flere århundrer siden.

Pave Paul refererer til denne nye situasjonen som en utbredt «avkristning» av tidligere kristne land, og skriver at dette innebærer en utfordring for Kirken: «Det finnes i dag et stort antall døpte som … ikke formelt har fornektet sin dåp, men som stiller seg likegyldig til den og ikke lever i overensstemmelse med den» (EN 56). Det betyr at forkynnelsen av evangeliet i dag må rettes mot to ulike grupper: «ateistene og de vantro» på den ene siden, og «de passive kristne» på den andre. Disse «ikke-praktiserende» medlemmene av Kirken må inviteres tilbake til et åndsfylt liv i Kristus, næret gjennom hyppig mottakelse av sakramentene. Det er umulig for Kirken å tilby verden noe den ikke har selv, og derfor kan den nye evangeliseringen sies å være den viktigste.

Selv de av oss som anser seg selv for å være «aktive» eller «praktiserende» katolikker, bør stille seg følgende spørsmål: «Tror du virkelig på det som du forkynner? Lever du ifølge din tro? Er det du preker i pakt med ditt eget liv?» (EN 76). Pave Paul skriver at «det viktigste virkemiddel i evangeliets tjeneste» er «det vitnesbyrd som gis ved et ekte kristenliv» (EN 41). Derfor er det i dag behov for det vi kan kalle evangelisk katolisisme – en katolisisme som er i tråd med evangeliet – som en forutsetning for at den nye evangeliseringen skal lykkes. Det er ikke tilstrekkelig bare å gå i messen hver søndag; en sann kristen bør være i stand til å si, med Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20).

Alle pavene siden Paul VI har gjentatt oppfordringen til iver i den nye evangeliseringen. I sin apostoliske formaning Christifideles Laici fra 1988 skriver Johannes Paul II at jordeierens ord til arbeiderne i lignelsen – «Gå bort i vingården, dere også!» (Matt 20,4) – er rettet til oss alle: «Hvis mangel på engasjement alltid er uakseptabelt, er det enda mer slik i disse dager. Det er ikke tillatt for noen å forbli passive» (CL 3). Paven fortsatte i encyklikaen Redemptoris Missio fra 1990: «Kristus Forløserens oppdrag, som er betrodd Kirken, er fremdeles veldig langt fra å være fullført» (RM 1). Mot slutten av det andre årtusen hadde Kirkens oppdrag bare nettopp begynt. Med henvisninger til både Ad Gentes og Evangelii Nuntiandi ønsket paven å «invitere Kirken til å fornye sitt misjonsengasjement» (RM 2).

I forbindelse med feiringen av år 2000 skrev Johannes Paul II i det apostoliske brevet Novo Millennio Ineunte at «vi må se fremover, vi må ‘legge ut på dypet’ [jf. Luk 5,4] og stole på Kristi ord» (NMI 15). I evangeliets tjeneste er det ikke tillatt å slå seg til ro i selvtilfredshet, ei heller å se seg tilbake: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9,62). Paven anerkjente den triste sannheten om at «realiteten av et ‘kristent samfunn’ som … eksplisitt vurderte seg selv ut fra evangeliets verdier» er borte i land som ble evangelisert for lenge siden, og gjentok kallet til en ny evangelisering – «for å insistere på at vi må … la oss bli fylt med gløden av den apostoliske forkynnelsen som fulgte pinsedagen» (NMI 40).

I «motu proprio»-dokumentet Ubimque et Semper fra 2010, som ledsaget opprettelsen av Det pavelige råd for fremme av nyevangelisering, skriver pave Benedikt XVI at «Kirken … helt siden hun mottok Den Hellige Ånds gave på pinsedagen (jf. Ap 2,14), har aldri blitt lei av å gjøre evangeliets skjønnhet kjent for hele verden idet hun forkynner Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, ‘i går og i dag den samme’ (Hebr 13,8), som ved sin død og oppstandelse brakte oss frelse». Pave Benedikt bekreftet sine forgjengeres ord, og understreket at den nye evangeliseringen «først og fremst forutsetter en konstant indre fornyelse». Til slutt siterer han sin encyklika Deus Caritas Est fra 2005: «Kristenlivet begynner ikke med en beslutning av etisk karakter eller en stor idé, men i et møte med en begivenhet, med en person, som gir vårt liv en ny horisont og en bestemt retning» (DCE 1).

Som vi har sett, blir den nye evangeliseringen ofte knyttet til den åndsfylte forkynnelsen som fulgte utøselsen av Den Hellige Ånd på pinsedag i Jerusalem. Vi leser at de tolv apostlene var «sammen med Maria, Jesu mor» (Apg 1,14), slik også vi alltid bør være, da Den Hellige Ånd kom ned over dem som tunger av ild og «ga dem å forkynne» (Apg 2,3-4). Den oldkirkelige teologen Origenes (ca. 185-254) gjengir et utenombibelsk utsagn fra Jesus: «Den som er nær meg, er nær ved ilden» – noe som minner om Jesu ord i Lukasevangeliet: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!» (Luk 12,49). Sann evangelisk katolisisme må innebære å bli tent av Åndens ild, ikke for å «sette den under et kar», men for at den skal «skinne for menneskene» (Matt 5,15-16).

La oss gjøre helligkåringen av Den salige Paul VI til en anledning for å styrke vår iver og vårt engasjement i den nye evangeliseringen – slik at vi kan si, med profeten: «Se, her er jeg. Send meg!» (Jes 6,8). La oss også fornye vårt personlige forhold til Jesus Kristus, slik at gleden det fyller våre hjerter med kan renne over i forkynnelsen av det glade budskap til alle mennesker. For «Kirken bringer evangeliet videre, men den begynner ved først selv å motta det» (EN 15). Pave Paul, be for oss!

Skrevet av: Øyvind Evenstad

Relevante nyheter

Distrikt Oslo 9

#DistriktOslotilnyehøyder

  NUK distrikt Oslo sin leir på Mariaholm var en av de beste helgene jeg har hatt på lenge. Leiren var fylt med glede under hele leiren med mange kule og morsomme aktiviteter, temaøkter og ekstremt god mat. Lederne hadde gjort en bra jobb for å gjøre leiren best mulig, spesielt Leirsjefen Martin Nguyen. Tema-øktene besto av skuespill, følelsesladde historier og spørsmål som ble stilt ti... les mer »

Ukategorisert