Hva er apologetikk?
Ordet «apologetikk» kommer fra det greske apología, som betyr «forsvarstale» eller simpelthen «forsvar». Når man bruker ordet i en religiøs sammenheng, er det synonymt med «trosforsvar». Det handler om å forsvare troen ved å svare på kritiske innvendinger, noe vi som kristne er kalt til å gjøre: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Men det handler også om å gi gode grunner til å tro, underbygd av både rasjonelle argumenter og empiriske data.
Apologetikk er først og fremst en teoretisk disiplin, men den har praktisk anvendelighet når det gjelder å forkynne evangeliet. Derfor kan den spille en stor rolle i den «nye evangeliseringen», som har vært et spesielt fokusområde for Den katolske kirke siden pave Johannes Paul II først tok i bruk begrepet i 1983. Det finnes (minst) tre gode grunner til å drive med apologetikk: å forme kulturen, å styrke de troende, og å omvende de ikke-troende. Nedenfor står det litt mer om hver av disse grunnene.
1. Apologetikk kan forme kulturen
Det er ingen hemmelighet at vestlige samfunn som Norge har blitt stadig mer sekularisert, slik at vi i dag lever i det som noen har kalt en «postkristen» eller til og med «nyhedensk» kultur. De siste årene har det blitt utført spørreundersøkelser som viser at flertallet av nordmenn ikke lenger tror på Gud, og tallene for den oppvoksende generasjonen er aller mest alarmerende.
Det er unektelig sant at man blir formet av den kulturen man lever i, og mennesker som vokser opp i et sekularisert samfunn hvor kristendommen blir sett på som en vrangforestilling – i beste fall harmløs og i verste fall farlig – vil absolutt ha vanskeligere for å komme til tro enn noen som har vokst opp i et samfunn hvor det å leve som kristen blir anerkjent som et fullstendig rasjonelt livssynsvalg.
I dag er det mange som sier at de like gjerne kunne ha trodd på julenissen eller tannfeen som å tro på Gud; det finnes like lite «bevis» for begge deler, sier de. Apologetikk kan bidra til å endre dette inntrykket av religion og kristendom i kulturen vår, og skape bedre forutsetninger for å ta imot troen i befolkningen. Evangeliet blir aldri hørt i et tomrom, men på bakgrunn av hva den som lytter allerede anser som troverdig.
2. Apologetikk kan styrke de troende
Det er noen som opplever at det er flaut å tro på Gud eller være kristen i Norge, og at de nesten må holde det skjult for offentligheten. Ved å tilby gode grunner til å tro, kan apologetikk bidra til å gjøre dem sikrere på at det de tror på faktisk er sant. Dette vil igjen føre til større frimodighet når det gjelder å forkynne og snakke om troen med andre mennesker.
Denne selvsikkerheten kan også gjøre det lettere for mange å beholde troen i vanskelige tider. Alle kristne opplever perioder med tvil og åndelig tørke, men apologetikk kan hjelpe dem til å forstå at Gud alltid vil være der for dem – helt uavhengig av hva de måtte tenke eller føle i et hvilket som helst øyeblikk. Tvil kan komme og gå i takt med følelser og humør, men en fast overbevisning vil kunne vare mye lenger og være mer robust.
3. Apologetikk kan omvende de ikke-troende
Det kan hende at flere er uenige i den siste grunnen til å drive med apologetikk, selv om de har sagt seg enige i de to første. De vil kanskje spørre: «Er det virkelig noen som blir kristne på grunnlag av rasjonelle argumenter og empiriske data?» I en viss forstand er svaret ja, det finnes mange av dem. Ett eksempel er C.S. Lewis (1898-1963), den kristne forfatteren og apologeten som er mest kjent for sine romaner om Narnia.
Selv om religiøs tro til syvende og sist krever en personlig forpliktelse som går dypere enn ren intellektuell overbevisning, er det mange som blir forhindret fra å tro fordi de allerede har avvist religion som noe «irrasjonelt». Denne intellektuelle sperren er en snublestein som apologetikk kan bidra til å fjerne, slik Herren har oppfordret oss til: «Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!» (Jes 57,14).
Det er også viktig å understreke at selv om det hadde vært tilfelle at de som lar seg omvende av apologetikk bare utgjorde en liten minoritet, hadde disse menneskene vært nøyaktig like viktige som resten av oss. Dessuten er det ofte slik at de som lar seg overbevise av gode grunner til å tro, er mennesker som har stor innflytelse på kulturen – for eksempel lærere, leger, advokater, og forfattere som Lewis. Tenk bare på hvor stor innflytelse han har hatt på både kristne og ikke-kristne gjennom sitt forfatterskap.
Ulike former for apologetikk
Apologetikk kan deles inn i en offensiv og en defensiv variant. Offensiv apologetikk går ut på å presentere gode argumenter for Guds eksistens eller kristendommens sannhet, og har dermed en «positiv» oppgave. Defensiv apologetikk handler derimot om å tilbakevise argumenter mot Guds eksistens eller kristendommens sannhet som blir presentert av ikke-troende, og har en «negativ» oppgave. Hver av disse to variantene kan igjen deles inn i mer eller mindre spesifikke former for apologetikk.
Den minst spesifikke formen for apologetikk blir kalt «naturlig teologi», og forholder seg til såkalt «generell» åpenbaring – det vil si, det som Gud har åpenbart til oss mennesker gjennom skaperverket. Apostelen Paulus mente at Guds eksistens kunne utledes med sikkerhet fra den verden han hadde skapt: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger» (Rom 1,19-20).
Naturlig teologi er den minst spesifikke formen for apologetikk, fordi den ikke sier noe – eller i det minste svært lite – om hvilken av de store monoteistiske religionene som stemmer overens med sannheten om Gud. Den kan gi oss grunn til å tro at det bare finnes én gud, som har skapt hele universet ut av ingenting, men både jøder og muslimer vil si seg enige med kristne i dette.
For å bevege seg videre fra Guds eksistens til kristendommens sannhet, må apologetikken bli mer spesifikk. Kristen apologetikk må nødvendigvis forholde seg til «spesiell» åpenbaring – det som Gud har åpenbart til oss gjennom historien. Dette innebærer å undersøke hvorvidt Bibelen er historisk sett troverdig, men først og fremst handler det om Guds åpenbaring av seg selv gjennom Jesus fra Nasaret. For «nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,2).
Den mest spesifikke formen for apologetikk er den som forsøker å vise at en bestemt retning innenfor en religion – i dette tilfellet kristendommen – er den riktige. Katolsk apologetikk vil altså ta utgangspunkt i det åpenbaringsgrunnlaget som alle kristne har til felles – Jesus Kristus – og argumentere for at Den katolske kirke har ivaretatt troen på en måte som stemmer overens med Kristi vilje. Derfor vil den ofte inkludere en mengde referanser til Bibelen, et «språk» som kristne i andre kirkesamfunn kan forstå og sette pris på.