Norges Unge Katolikker

TRO     -     FELLESSKAP     -     HANDLING                                                             

Helgener i himmelen

Hvorfor har Den katolske kirke så mange helgener som vi ber til? Er det ikke galt, eller i alle fall unødvendig, å be til helgener istedenfor å be til Gud? Og hva med bilder og statuer, er ikke det forbudt i Bibelen? Også på dette området blir vi ofte møtt av en mengde ulike spørsmål om Kirkens lære, og det er ikke alltid like lett å svare på dem. Med forbønn fra de hellige Justin Martyr og Thomas Aquinas, skytshelgener for trosforsvar, skal jeg likevel gjøre et forsøk.

For det første, hvorfor har vi helgener? En helgen er simpelthen et menneske som har kommet inn i Guds rike og opplever det som teologene kaller for «det salige syn». Det vil si at alle i himmelen er helgener, beskrevet av apostelen Johannes som «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7, 9). Vi leser at «vi har så stor en sky av vitner omkring oss» (Hebr 12, 1). Dette er «de helliges samfunn» som vi bekjenner vår tro på under messen, og som omgir oss til enhver tid. De er i virkelig forstand levende: «Han er ikke en Gud for døde, men for levende» (Luk 20, 38). De er også fullt og helt til stede hos Gud, for «så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren» (2 Kor 5, 6). Den bibelske støtten for helgeners eksistens er altså upåklagelig, men problemet ligger som oftest ikke her. 

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 954-962.

Det mest problematiske ved helgener er for mange at vi katolikker ber til dem når vi trenger hjelp. For eksempel ber vi til den hellige Kristoffer når vi skal ut og reise, og til den hellige Antonius når vi har mistet noe. Alle har hørt om Frans av Assisi, Patrick av Irland og Valentin av Roma; de to sistnevnte har til og med fått høytider oppkalt etter seg! Men hvorfor skal vi be til dem? Som katolikker må vi være helt klare på at ingen fortjener tilbedelse utenom Gud alene: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20, 3). Helgener er altså på ingen måte guder eller halvguder, slik noen har påstått; de er mennesker, akkurat som oss. Dette poenget er viktig.

Mer eller mindre alle kristne vil si at det ikke er noe problem for oss mennesker å be for hverandre, slik vi blir oppfordret til: «Bekjenn da syndene og be for hverandre, så dere kan bli helbredet» (Jak 5, 16). For eksempel kan vi be om at noen vil klare seg fint gjennom perioder med sykdom, eller at det vil gå bra for dem på en viktig eksamen. Det eneste vi katolikker gjør når vi ber til helgener, er å spørre dem om å gå i forbønn for oss til Gud på lignende måte. Siden de hellige i himmelen er like levende for Gud som oss selv, er det ingenting som hindrer oss i dette. Faktisk leser vi at de helliges bønner blir båret fram for Guds trone i himmelen: «Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner» (Åp 5, 8).

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2683-2684.

Hva da med bilder og statuer av helgener? Protestanter vil ofte vise til Guds tilsynelatende forbud mot slikt i Andre Mosebok: «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden» (2 Mos 20, 4). Det framgår imidlertid av konteksten at dette kun er tilfelle når det gjelder avgudsdyrkelse, som vi leser i neste vers: «Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!» (2 Mos 20, 5). Som et generelt forbud mot avbildninger ville dette også ha utelukket alle slags malerier og fotografier, men det er ingen som foreslår noe slikt! Dessuten ser vi at når Gud beskriver til Moses hvordan paktens ark skal se ut, gir han bud om å lage to små statuer: «På hver side av soningsstedet skal du lage to kjeruber av hamret gull, en kjerub på den ene siden og en kjerub på den andre siden» (2 Mos 25, 18-19). Vi leser også at tempelforhenget i Jerusalem var dekorert med bilder: «Så laget han forhenget av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og av fint lin, og han satte kjeruber på det» (2 Krøn 3, 14). Hvis Gud sier det, må det være greit.

Les mer: Den katolske kirkes katekisme, 2130-2132; 2141.

Bunnpanel