I oktober 2018 kommer relikviene av Den hellige Thérèse av Lisieux (1873-1897) og hennes foreldre for første gang til Norge. I løpet av norgesoppholdet skal relikviene besøke mange katolske menigheter, og de troende oppfordres til å delta på arrangementer i tilknytning til dette. Men hva er egentlig relikvier, og hvorfor skal vi bry oss om dem?
Ordet «relikvie» kommer fra det latinske reliquiae, som betyr «levning», og en relikvie kan enkelt defineres som en levning fra en hellig person. Kirken opererer med tre ulike «klasser» av relikvier: (1) deler av kroppen til en helgen, (2) klær og andre gjenstander som har tilhørt en helgen, og (3) gjenstander som har vært i berøring med en relikvie av første klasse.
Det har blitt definert som en trossannhet at det er både tillatt og gagnlig med æring av relikvier, og katekismen forteller oss at dette utgjør en viktig del av «folkereligiøsiteten» (Den katolske kirkes katekisme, 1674). Siden reformasjonen har katolikker som viser ære til relikvier blitt beskyldt for å drive med avgudsdyrkelse, men det er intet nytt under solen: en prest ved navn Vigilantius kom med den samme anklagen på slutten av 300-tallet.
Den hellige Hieronymus (ca. 342-420) svarte Vigilantius, og skilte mellom to ulike måter å dyrke noen på: latria er den dyrkelsen som tilkommer Gud alene, mens dulia er dyrkelsen av engler og helgener. Hieronymus skriver: «Vi tilber ikke, vi lovpriser ikke, vi bøyer oss ikke ned foran skapningen i stedet for Skaperen, men vi ærer martyrenes relikvier for bedre å kunne lovprise ham som de er martyrer for.» Æring av relikvier blir kalt «relativ dulia» fordi det ikke er gjenstanden i seg selv som dyrkes, men den hellige personen. Samtidig er det Gud som mottar æren her også, gjennom sin skapning.
Lignende former for ærbødighet finner vi i mange andre sammenhenger: en mor tar kjærlig vare på en lokk av håret til sitt døde barn; en nasjon tar vare på pennen som ble brukt til å skrive under på en viktig traktat; museer over hele verden gir oss tusenvis av eksempler på den samme holdningen som fra begynnelsen av har fått kristne til å ære det som tilhørte Guds hellige. Ikke fordi det er noe helt spesielt med selve gjenstanden, men fordi den representerer noe annet. I den forstand kan relikvier sammenlignes med statuer og ikoner av helgener, eller fotografier av familiemedlemmer.
Æring av relikvier som en utbredt kristen praksis kan spores tilbake det andre århundret. Den hellige Polykarp av Smyrna (ca. 69-155) var en direkte etterfølger av apostelen Johannes, og etter at han døde fortelles det at disiplene hans «tok opp hans bein, som var mer verdifulle enn edelsteiner, finere enn raffinert gull, og la dem på et passende sted, hvor Herren lar oss komme sammen i glede for å feire bursdagen til hans martyrium.» Legemet hans var et tempel for Den Hellige Ånd, som en dag skal gjenoppstå i herlighet.
En slik praksis blir ikke omtalt direkte i Bibelen, men skriftene gir oss klare presedenser som den kristne ærbødigheten mot relikvier er basert på. For eksempel kan vi lese at «Moses tok med seg knoklene etter Josef» (2 Mos 13,19) da israelittene forlot Egypt. Det skjedde et mirakel da en død mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja: «Med det samme mannen kom nær Elisjas knokler, ble han levende igjen og reiste seg opp» (2 Kong 13,21). Vi leser også at Elisja brukte en relikvie av andre klasse – en kappe fra Elia – til å dele Jordanelven (2 Kong 2,13).
Mens Paulus var i Korint og forkynte evangeliet, hendte det at «folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem» (Apg 19,12). Gjennom kirkehistorien har mange lignende mirakler blitt tilskrevet relikvier, som er et klart tegn på at Gud gleder seg over at vi ærer dem. Hvorfor skulle han ellers ha gitt oss så mange underfulle gaver i tilknytning til relikviene?
Rustet med denne kunnskapen om relikvier kan vi forberede oss til besøket i oktober med bønn og meditasjon. Både Thérèse og hennes foreldre, Louis og Zélie Martin, er forbilder på hellighet for oss. Relikviene deres kan fungere som påminnelser om at vi alle er kalt til å bli helgener, og gi oss oppmuntring til å etterligne deres liv. Den hellige Thérèse av Lisieux, be for oss!
Skrevet av: Øyvind Evenstad
Bilde: REUTERS/Ronen Zvulun/NTB Scanpix.
