I år markerer Den katolske kirke 50-årsjubileet for det omstridte encyklikabrevet Humanae vitae («Om fødselsregulering»), som ble offentliggjort 25. juli 1968. Forfatteren av brevet, Den salige pave Paul VI, skal dessuten helligkåres senere i år. Derfor er det betimelig med et lite tilbakeblikk på selve encyklikaen, hvordan den ble til, og hvilke følger den fikk. Det vil vise seg å være mer relevant enn noen gang.
Hvis det ble avholdt en konkurranse for å avgjøre hva som er den mest misforståtte katolske læresetningen, ville nok Kirkens forbud mot kunstig prevensjon ha løpt av gårde med seieren. Pave Paul VI bekreftet det tradisjonelle forbudet, men 50 år senere er det vanskelig å finne en læresetning som flere katolikker «har et problem med» enn nettopp denne. For mange virker tanken helt ubegripelig. Skal ikke samtykkende voksne få gjøre som de vil så lenge det ikke skader noen?
Foranledningen til Humanae vitae var Det andre vatikankonsil, som pågikk i fire sesjoner fra 1962 til 1965. Den hellige pave Johannes XXIII, som kalte inn til konsilet, anså det som nødvendig for Kirken å komme på talefot med den moderne verden. Han understreket at konsilet ikke skulle foreta noen endringer i troens innhold, men vurdere hvordan Kirken kunne nå ut til flere i det som alltid har vært hennes misjon: å forkynne evangeliet om Jesus Kristus til alle folkeslag.
Det er bare én referanse til fødselsregulering i konsildokumentene. Pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes slår fast at det ikke er tillatt for ektefeller «å prøve veier til fødselsregulering som Kirkens læreembede i sin formidling av den guddommelige lov misbilliger» (nr. 51). En fotnote viser til encyklikaen Casti connubii («Om det kristne ekteskapet») av pave Pius XI, som ble offentliggjort 31. desember 1930. Her argumenterer paven på grunnlag av thomistisk naturrettstenkning for at kunstig prevensjon utgjør en synd mot naturen, siden det motarbeider ekteskapsaktens naturlige formål.
På 60-tallet begynte nye, hormonbaserte former for kunstig prevensjon å gjøre seg gjeldende, og det oppsto en diskusjon innad i Kirken angående deres moralske status. I løpet av konsilperioden ble det nedsatt en «studiekommisjon» bestående av teologer, leger og vanlige legfolk som skulle veilede pave Johannes XXIII, samtidig som han reserverte den endelige avgjørelsen til seg selv. Da paven døde i 1963 falt ansvaret for både konsilet og kommisjonen på etterfølgeren hans, Paul VI. Den nye paven skulle dessverre bli utsatt for hard kritikk.
Da konsilet tok slutt i 1965 hadde det ennå ikke kommet noen endelig avgjørelse. I løpet av de neste tre årene gikk det rykter om at flertallet i studiekommisjonen hadde rådet pave Paul VI om at de naturrettslige argumentene mot kunstig prevensjon ikke lenger fungerte. Visse teologer, som mente at en opphevelse av det tradisjonelle forbudet var både mulig og ønskelig, begynte å ta for gitt at det kom til å skje i nærmeste framtid. Dette ble formidlet til legfolk, som fikk høre at de bare kunne «følge sin samvittighet» inntil videre.
Derfor kom det som et sjokk for mange da pave Paul VI i Humanae vitae gikk imot flertallet og holdt fast ved Kirkens forbud mot alle former for kunstig prevensjon. Paven anerkjente kommisjonens medlemmer og takket for deres nyttige bidrag, men påpekte også at «visse løsningsforslag var dukket opp som avvek fra den morallære om ekteskapet som det kirkelige læreembedet med slik fasthet alltid har forkynt» (nr. 5). Selve ekteskapsakten har to naturlige formål – forening og forplantning – og ingen kan skille disse fra hverandre uten synd:
Denne lære, som ofte er blitt fremlagt av det kirkelige læreembede, hviler på det ubrytelige bånd mellom de to meninger med ekteskapsakten: ektefellenes forening og forplantningen. Dette bånd er villet av Gud, og mennesket kan ikke oppheve det utfra eget forgodtbefinnende. (nr. 12)
Den katolske kirke misbilliger derfor, på grunnlag av den naturlige morallov, «alle handlinger som enten som mål eller som middel går ut på å forhindre forplantningen» (nr. 14). Legg merke til at prevensjonsforbudet ikke var noe som pave Paul VI fant opp på egen hånd; det hadde allerede blitt etablert som en læresetning gjennom stadig forkynnelse av Kirkens læreembede. Dessuten: hvis bruk av prevensjonsmidler virkelig utgjør en synd mot naturen, er det ingen – selv ikke Kristi stedfortreder på jorden – som kan gjøre noe for å endre på det.
Den dogmatiske konstitusjonen Lumen gentium beskriver paven som «den øverste hyrde og lærer for alle kristne», og understreker at «hans avgjørelser bør få den oppriktige tilslutning som hans uttrykkelige hensikt og vilje tilsier» (nr. 25). Etter at pave Paul VI stadfestet prevensjonsforbudet såpass definitivt som han faktisk gjorde, skulle man tro at saken var avsluttet. Men det tok ikke lang tid før en gruppe dissenterende teologer gikk sammen for å skrive under på en felleserklæring mot Humanae vitae.
Disse teologene hadde utnevnt seg selv til dommere i saken, og forsikret de troende om at de ikke behøvde å godta pavens avgjørelse. Pave Paul VI hadde rett og slett ikke forstått «Det andre vatikankonsils ånd», til tross for at han hadde ledet Kirken gjennom to tredjedeler av konsilet. Dissensen fikk store konsekvenser langt utover spørsmålet om kunstig prevensjon, og dannet grobunn for en pågående autoritetskrise. Hvis de troende ikke behøver å lyde paven når han uttaler seg på dette området, hvorfor ikke være uenig om andre ting også?
Responsen fra de nevnte teologene bidro til å gjøre situasjonen enda mer forvirrende for trofaste katolikker som ønsket å leve i tråd med Kirkens lære. Siden de fleste ikke hadde noen forutsetninger til å vurdere holdbarheten i argumentene, sto de plutselig overfor et vanskelig valg mellom to konkurrerende autoriteter: paven og læreembetet på den ene siden og dissenterende teologer på den andre siden. Kunne man ta dissens og forbli en god katolikk?
Pave Paul VI anerkjente at Kirkens lære vil kunne synes vanskelig (eller umulig) for mange å etterleve. De troende oppfordres til ikke å fortvile, fortsette å motta nåde fra sakramentene, og be om styrke til å handle i tråd med Guds vilje. Moralsk svakhet er én ting; aktiv dissens er en annen. Selv om enhver selvfølgelig står fritt til å være katolikk eller ikke, er man ikke som katolikk fri til å avvise det Kirken lærer.
Mye av 70-tallet var preget av turbulent stemning i Kirken: dissens florerte på flere områder, samtidig som den nye messeordningen ble utsatt for liturgiske misbruk. Men så, under Den hellige pave Johannes Paul II, ble tøylene strammet inn noe. I løpet av de siste årene har Humanae vitae fått sin oppreisning, ikke minst ved at pave Paul VI viste seg å ha rett i sine profetiske uttalelser. Vi finner dem i seksjon 17 av encyklikaen, og jeg vil avslutte ved å ta en titt på hver av dem.
1) «Alle rettsindige mennesker kan overbevise seg om hvor begrunnet Kirkens lære er på dette område, dersom de vil reflektere over følgene av metodene for en kunstig fødselsregulering. Fremfor alt ville det være godt om de ville overveie hvor lett det da ville bli åpnet for utroskap mellom ektefeller og en almen forflatning av moralen.»
Det er som forventet at det har funnet sted en økning i utroskap og ekteskapsbrudd i løpet av de siste 50 årene. Når frambringingen av nytt liv forhindres, trenger man ikke lenger å ta hensyn til ekteskapsaktens naturlige konsekvenser. Dermed kan man innbille seg at det eneste målet med akten er fysisk nytelse. Og når man ikke lenger får like stor nytelse fra partneren sin som før, er det mange som vil «gå videre» i deres søken etter noe nytt og spennende.
Forflatning av moralen gir seg også utslag i en økt aksept for fremprovosert abort, som Kirken i høyeste grad misbilliger. Det blir ofte antatt at enklere tilgang på prevensjon er det mest effektive middelet mot abort, men dette er faktisk det motsatte av sannheten. Pave Johannes Paul II påpeker i encyklikaen Evangelium vitae fra 1995 at så snart man utvikler en såkalt «prevensjonsmentalitet» blir det lettere å akseptere abort som en nødløsning i tilfeller hvor prevensjonsmiddelet slår feil og et uønsket svangerskap oppstår.
2) «Det er grunn til å frykte at når mannen blir vant til å benytte antikonsepsjonelle midler, kan det føre til at han mister respekten for sin hustru, og ved ikke å bekymre seg videre over hennes fysiske og psykiske likevekt, kan det ende med at han ser på henne simpelthen som et redskap til selvisk nytelse og ikke lenger som en elsket og respektert livsledsagerske.»
Når ekteskapsakten skilles fra forplantningen gjennom bruk av kunstig prevensjon, står ektefellene i fare for å redusere hverandre til objekter som de vil utnytte for å oppnå mest mulig nytelse. Hvem kan nekte for at dette har vært en økende trend i det siste halve århundret? Feministbevegelsen har ofte (med rette) satt fokus på menn som «objektiverer» kvinner, og i det siste har #metoo-kampanjen avslørt hvor omfattende problemet er. Pave Paul VI ville ikke blitt overrasket.
Pave Johannes Paul II tok opp denne tråden i sine kateketiske forelesninger om «kroppens teologi», som bare har økt i popularitet siden den gang. Kroppens teologi er helt forenlig med den naturrettslige argumentasjonen til pave Pius XI og Paul VI, men tar utgangspunkt i et «personalistisk» perspektiv som kanskje er lettere tilgjengelig for folk i dag. Hovedtanken er at mennesker er personer, ikke objekter, og at de derfor må behandles som mål i seg selv – ikke utelukkende som midler.
3) «Man må også tenke over hvilket farlig våpen en på denne måte ville gi i hendene på offentlige myndigheter som tar lite hensyn til moralens krav. Hvem ville kunne bebreide en regjering om den for å løse sine kollektive problemer gjorde bruk av det som legitimt ble tilstått ektefeller for å løse deres familiære problemer?»
På 60-tallet virket det kanskje som en urealistisk dystopi at myndighetene i Vesten skulle ta kontroll over fødselsreguleringen. Men i de siste årene har vi sett flere eksempler på at staten påtvinger befolkningen et liberalt syn på kunstig prevensjon. Her i Norge har det vært mye oppmerksomhet rundt saken til den katolske fastlegen Katarzyna Jachimowicz, som mistet jobben sin fordi hun nektet å sette inn spiral. Og hvem vet hvilke offentlige bestemmelser som vil komme i framtiden?
Det er oppmuntrende å se at forståelsen av Kirkens lære på dette området har blitt større hos mange unge katolikker. Det er på tide at vi leser Humanae vitae på nytt, med ærbødighet og i lys av de mange sosiale problemene som utbredt bruk av kunstig prevensjon har ført med seg. Dernest bør vi se etter måter å inkorporere læren i våre egne liv på. Det er på denne måten vi kan bidra til å skape en autentisk livskultur, bygget på sann kjærlighet.
Pave Paul VI, be for oss!
//Skrevet av: Øyvind Evenstad
