Tenk på vårt kirkefelleskap i den hellige messen. Hvor vakkert dette møtet, denne kommunionen blir når vi sammen kan delta i den største kjærlighetshandlingen. Vårt eget møte med Gud i messen blir delt med andre, særlig dem vi er glad i. Alle vi som er i kirken, om det så er en ukedagsmesse eller en høymesse på søndag, er ett i Gud, i Kristus.
Det er naturlig å oppleve et familiefellesskap, at selv om vi ikke kjenner alle i kirken, er det noe eller noen som knytter oss sammen. Slik er det også i vår hverdag med andre. Når vår relasjon med Jesus vokser og blir tatt vare på, vil vi dele den med andre, invitere andre til vårt felleskap og åpne opp for å være ett i Ham.
Dette kan vi kjenne på spesielt i forhold til våre nærmeste. Den kjæreste, venner, familie, de som står oss nær i vårt liv. Det er dem vi vil tilbringe tid med, dele våre tanker, gleder og det som er vanskelig med. Enda mer lengter vårt hjerte etter å dele noe av vårt åndelige liv med dem vi er glad i, være sammen i noe som er større enn oss selv, det som gir oss ro og fred.
Noe av det vakreste vi kan gjøre med våre kjære er derfor å be sammen. En bønn med sin kjæreste er et åndelig møte som opphøyer kjærligheten og relasjonen til Den som selv er kjærlighet. Det er ikke lenger oss to mennesker, som gjennom ulike handlinger forsøker å vise kjærlighet til hverandre, bygge et forhold og vokse sammen. Det i seg selv er en vakker prosess, og det er utrolig hvor mye vi mennesker kan gi til hverandre.
Alt dette skaper så mye glede, hos den som gir og den som mottar. En kan bli overrasket over hvor mye små gester kan bety, som en klem, et smil, gode ord som viser omsorg, det at vi lærer hverandre å kjenne, vår natur, hva den andre og ikke jeg trenger, å sette den andre foran seg selv – det er synlig og blir alltid satt pris på! Ved å være sammen i bønn inviterer vi kjærligheten selv til å være en del av oss, å handle i oss, og vi går aktivt inn i kommunion med Gud. Dette gir både styrke for en selv i det åndelige liv, og for forholdet, og en stor glede ved at man står sammen foran den som elsker oss mest. Det kan jo kreve litt å motivere seg selv til å sette seg ned og legge av tid til bønn. Derfor er det en stor hjelp å være sammen i det, invitere hverandre til en rosenkrans eller en kort bønn.
Dette er bare noen minutter, en liten stund, og det lar relasjonen vokse på et mer åndelig plan, samtidig som det er enklere å åpne seg for hverandre. Hvis en av dere foreslår en bønn, er det beste svaret ja. Vi må heller ikke undervurdere forbønn! Det er noe så vakkert å be for hverandre og vite at andre ber for oss. Det er ikke alltid vi har mulighet til å være direkte sammen, om det er et avstandsforhold eller venner som bor andre steder, men vi kan og bør alltid overgi hverandre i Guds hender med forbønn. Også våre ikke-troende venner trenger all vår forbønn.
En ting jeg selv gjorde i en periode da min kjæreste var i militæret var å be en novene sammen hver gang han dro ut igjen etter hjemmebesøket. Det styrket oss og ga oss mulighet til å være sammen i bønn, selv på avstand. Vår novene var til Mor Teresa og jeg legger teksten under om noen vil bruke den (anbefales!). Der finner dere noen virkelig vakre refleksjoner, skrevet av henne selv.
En kan be rosenkrans for og med hverandre, og ikke bare når ting er vanskelig, men i en helt vanlig hverdag, la Gud være et naturlig sentrum i relasjonen; i alle våre relasjoner. En fin erfaring er å være i stillhet sammen, eller delta i en tilbedelse med en person som står oss nær; ofre messe for dem vi er glad i, gjerne si det til dem etterpå. Du vil oppdage hvor mye glede og styrke det gir.
Det finnes så mange muligheter og måter å være sammen i bønn på! Inviter Gud inn i deres relasjoner og del gjerne med andre hvordan Han er en del av deres relasjon, så vi kan bygge opp hverandre og berike hverandre med det vi har. Det er jo Gud selv som lærer oss å elske, så hvem er det vel bedre å henvende seg til enn Han selv?
Skrevet av: Marta Krakus
