Midt utpå landet i Bourgogne i Frankrike ligger kommuniteten Taizé . En liten landsby der en økumenisk munkeorden har samlet seg for et liv sentrert rundt Gud, bønn og kristen meditasjon. Dette er ikke bare en vanlig munkeorden, for hvert år er det flere tusen tilreisende som kommer for å oppleve hva livet i Taizé har å by på
For å komme til Taizé kjørte vi buss gjennom hele Europa – en reise som tok nærmere 30 timer! Dette kan beskrives som en egen opplevelse i seg selv, og timene ble brukt til sosialisering, kortspill, allsang, og trolig den mest ubehagelige natten de fleste av oss har opplevd. Det var ikke bare bare å skulle finne en komfortabel stilling i et hardt bussete, omringet av all mulig håndbagasje, når temperaturen i tillegg svinger mellom veldig varmt og veldig kaldt.
En typisk dag i Taizé starter med morgenbønn i kirken før et par tusen mennesker strømmer ut for å stille seg i frokostkø. Frokosten består av en lys bagett, en sjokoladebit og en kopp kakao. Deretter var vi med på bibeldiskusjonsgrupper, der en munk presenterte sin tolkning av et utdrag fra bibelen, etterfulgt av mindre diskusjonsgrupper på rundt ti personer med ulike nasjonaliteter. Her diskuterte vi selv ulike spørsmål knyttet til dette, men tiden gikk også med til å stifte bekjentskap, leker eller gå turer i området.
Da vi ankom skrev alle seg opp på en jobb vi skulle ha i løpet av uken. Vi fra NUK fikk i oppgave å holde et «Silence»-skilt under morgenbønnen, andre tok oppvasken etter måltidene og noen måtte vaske do. Det var førstemann til mølla for de «attraktive» jobbene, så vi var heldige som kom såpass tidlig i uken.
Tre ganger om dagen samlet vi oss i kirken for bønn. Det var utrolig fint å forene seg sammen mens vi sang såkalte Taizé-sanger. Bønnen bestod nemlig av én lesning og sanger som gikk flerstemt om og om igjen. Som en kontrast til dette var det åtte minutter total stillhet. Dette var et fint avbrekk fra det ellers sosiale livet en kunne bruke til bønn og refleksjon, eller bare la tankene fly. Som oftest var det veldig deilig å få litt «egentid», men det er også vanskelig å være stille når du er omringet av dine beste venner. Og særlig når personen foran slipper en høylytt fis. I et helt knyst kirkerom fylt med tusenvis av mennesker.
Å være i Taizé var som å leve i en egen boble. Livet hjemme ble helt glemt bort, der vi levde i et eget samfunn med flere tusen europeere. Folk var utrolig åpne og vennlige, og det var ikke uvanlig å smile til forbipasserende eller slå av en prat med fremmede i matkøen. Vi ble kjent med masse nye mennesker fra andre land, og lærte litt om hverandres språk og kulturer. Denne åpenheten tror jeg var viktig – både for hele stemningen, men også for det å tørre å være seg selv. Vi snakket om at det var lett å være kristen i Taizé, (noe som kanskje skyldtes at det tross alt var et kristent møtested), men i løpet av uken hadde vi flere samtaler og diskusjoner om blant annet kirkens og samfunnets rolle i våre liv, abort og homofili. Det var ikke skummelt å uttrykke sine meninger og diskutere ulike synspunkter, og det var fordi våre meninger ikke var stemplet på oss på forhånd. I hverdagen hjemme hender det jo at mine argumenter blir møtt med kommentarer som «du mener jo det fordi du er kristen» eller at folk ikke forstår at det er mulig å ha egne meninger som kirken ikke står for.
Det var virkelig en stor opplevelse å tilbringe påskeuken i Taizé – så utrolig mange inntrykk som har satt spor i meg. Samtidig som vi hadde det gøy sammen, dro på turer til nabobyer og slappet av fikk vi også en god dose av refleksjon, det åndelige og seriøsitet. Og å få være omringet av så mange mennesker på en gang er også ganske spesielt. Tenk deg 5000 mennesker samle seg i et kirkerom fylt med stearinlys og sang klokken halv sju om morgenen 1.påskedag. Det gir deg en følelse av fellesskap, noe som er akkurat det Taizé handler om. To ord for å beskrive påsken blir da fellesskap, men ikke minst takknemlighet.
Skrevet av: Tuva Odland
Bilder av: Victoria Oftestad
