Dette er første innlegg i en serie på NUK.no som skal ta for seg «rare» begreper fra katolsk tro og tradisjon – det vil si, begreper som du kanskje ikke har hørt om før, eller som du har hørt om og kanskje ikke forstår fullt ut. Det første begrepet er «transsubstansiasjon». Hva er det for noe? Vi leser i Den katolske kirkes katekisme, nr. 1413:
Ved konsekrasjonen skjer transsubstansiasjonen av brødet og vinen til Kristi legeme og blod. Under brødets og vinens vigslede skikkelser er Kristus selv, levende og herliggjort, til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen, hans legeme og blod, med sjel og med guddom.
Transsubstansiasjon er altså en fancy måte å snakke om forvandlingen av brød og vin under messefeiringen på. Som katolikker tror vi at eukaristien eller nattverden er noe langt mer enn bare brød og vin; vi tror at Jesus Kristus er «til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen» i den, og dette fenomenet omtaler vi med et annet rart begrep: «realpresens».
Men det er også mer enn det; hvis vi undersøker selve ordet, kan vi få en anelse av hva det er som skjer med brødet og vinen. «Trans» betyr forvandling, å gå fra én tilstand til en annen, og det dreier seg om en forvandling av «substans». Dette kan være synonymt med «vesen», og det er det samme ordet vi bruker i trosbekjennelsen når vi sier at Sønnen er «av samme vesen som Faderen» (consubstantialem Patri).
Når vi snakker om en tings vesen, snakker vi om det som gjør tingen til det den er; tingens vesentlige egenskaper, som den ikke kunne ha manglet uten å være en annen type ting. For eksempel, det ligger i menneskets vesen å være et dyr med fornuftsevne (skapt i Guds bilde). Men enhver ting har også det som kalles «aksidenser» – det vil si, egenskaper som den bare tilfeldigvis har og som ikke ligger i tingens vesen.
Når presten under messen sier de såkalte konsekrasjonsordene – «Dette er mitt legeme… Dette er mitt blods kalk…» – tror vi at brødets og vinens vesen blir forvandlet til Jesu Kristi vesen i sin helhet (til hans legeme og blod, sjel og guddom). Samtidig blir alle de sansbare egenskapene til brød og vin – utseendet, smaken og så videre – værende som aksidenser. Transsubstansiasjon er derfor umulig å oppdage med sansene.
Men Gud kan også gjøre slik at selv aksidensene blir forvandlet, og Kirken anerkjenner flere såkalte eukaristiske mirakler. Det mest kjente av disse miraklene fant sted på 700-tallet i byen Lanciano i Italia, hvor en prest som tvilte på realpresensen skulle feire messe. Da presten sa konsekrasjonsordene, ble brødet og vinen synlig forvandlet til kjøtt og blod. Den runde hostien beholdt formen sin, mens blodet koagulerte til fem klumper (én for hvert av Kristi fem sårmerker).
Utrolig nok er begge deler fremdeles bevart, og befinner seg akkurat nå i San Francesco-kirken i Lanciano. Vitenskapelige tester utført i det 20. århundre har vist at kjøttet består av vev fra et menneskelig hjerte, og at blodet er av typen AB – samme som på likkledet i Torino. Det er en sjelden blodtype, og den er mer utbredt i Midtøsten enn i Europa. Dermed er det lite sannsynlig at miraklet bare er lureri fra middelalderen.
Etter messefeiringen blir de konsekrerte nattverdsbrødene eller hostiene – som nå altså er forvandlet til Jesus Kristus – oppbevart i tabernaklet, og læren om realpresens innebærer at han alltid er til stede der. Det er derfor vi kneler i retning av tabernaklet, og viser ærefrykt mot hostien som stilles ut for sakramentstilbedelse; kirken er virkelig Guds hus, i den forstand at Jesus bor der. Vi kan gå og besøke ham så ofte vi ønsker det.
Det er mye mer som kunne vært sagt om transsubstansiasjon, og det er et vanskelig begrep å forstå fullt ut. Forhåpentligvis har dette innlegget gjort deg litt klokere på hva det innebærer. Egentlig er læren om transsubstansiasjon bare et forsøk på å forklare det store mysteriet som Jesus åpenbarer til oss i Skriften: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid» (Joh 6,51).
