Messen består av to hoveddeler, det er Ordets liturgi og Nattverdens liturgi. I Ordets liturgi leses det om søndagene fire lesninger fra bibelen, en fra det gamle testamentet, en gradualesalme (GT), en fra det nye testamentet og en evangelielesning (NT). Evangelieteksten er den siste av disse tekstene som leses, før presten holder sin preken, og dette er den aller viktigste av alle lesningene i messen. Vi ser på evangeliene som de aller viktigste bøkene av alle bøkene vi finner i hele bibelen. Det er fordi at det er Jesus Kristus som er sentrum i vår og Kirkens tro, og evangeliene forteller oss om Jesus på en helt spesiell og direkte måte.
Når presten holder sin preken etter alle lesningene, skal den i hovedsak være basert på dagens evangelielesning. Den skal være en utlegning, dvs en forklaring, til denne, men prekenen kan også støtte seg på de andre av bibeltekstene som er blitt lest den dagen. Alle tekstene som leses i messen står i et forhold til hverandre og støtter opp under det som evangelielesningen i hovedsak handler om. Når det leses fra evangeliet gjør vi noe i som markerer at det er noe ekstra viktig og høytidelig som skjer. Den som leser evangelielesningen er en diakon eller presten. To ministranter kommer frem i prosesjon og holder opp lys ved lesepulten. Det er et symbol på Kristus som er verdens lys, og markerer for oss at det som nå blir lest skal være som et lys for hele Kirken og for oss, som en ledestjerne for våre liv. Presten sier: «Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten [N].» Vi svarer: «Ære være deg, Herre», mens vi tegner små kors med tommelen på våre panner, lepper og hjerter. Dette er et symbol på at evangeliet skal opplyse våre hoder – at vi skal tenke på Jesus og forstå hans verk, at vi skal forkynne evangeliet videre til andre med vår munn, og at vi skal elske Jesus Kristus (med hjertet) og forkynne ham med hele vårt liv og våre gjerninger. Dette sier noe om at det å tro på Kristus og det å forkynne ham er noe som henger tett sammen og er to sider av samme sak.
Vi pleier til og med å si det så sterkt som at en tro som ikke også er forkynnende (i hvert fall i en eller annen form) er en død tro. Vi kan også se på disse tre små korsene i lys av treeningheten, og se at:
- Faderen er han vi kan tenke på og forstå med vårt hode og at han er hjernen bak skaperverket.
- Sønnen er hans ord, som han uttalte med sin munn og som hele verden er skapt ved og som kom til verden og gjorde det kjent for oss, i menneskers språk og symboldrakt, hvem Gud virkelig er, og
- Hans Ånd er Guds kjærlighet som bor i våre hjerter og som lar oss få ha dette livet i kroppen vår, så lenge som Gud vil det.
Videre viser også disse tre små korsene oss noe om Guds rike, som er usynlig for øyet vårt, men som vi kan få små glimt av likevel. Jesus fortalte en lignelse og sa at Guds rike er som en gjærdeig som hever og vokser (Matt 31 13,31).
Evangelielesningen og det lille korstegnet i messen. Han viste at troen er som et frø som han plantet i sine disipler og de menneske som fulgte ham. Siden skulle troen vokse i disse menneskene, gjennomsyre hele deres liv slik at de ble stadig mer hellige, og troen skulle også utbre seg og nå stadig nye mennesker, helt til hele verden til slutt er gjennomsyret av Guds rike. Han gav disiplene misjonsbefalingen og sa at de skulle døpe mennesker i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lære dem å holde alt han har lært dem.
Ellers viser det også den rekkefølgen Gud har åpenbart seg selv for oss mennesker (den bibelske fortelling): Først fikk israelittene høre om Gud og de kjente ham gjennom Loven og budene. Dette kunne de forstå med hodet sitt (kors på pannen). Så kom Sønnen hans til verden som et menneske oghan talte til oss på menneskers vis (kors på munnen) og til sist sendte han oss også sin Ånd, på pinsedagen, for å alltid være hos oss som en ild i hjertet og lede Kirken (kors på hjertet).
Av Camilla Cselenyi Bilde: Kremlin.ru.
