Om barmhjertighet

“Salige er de barmhjertige, for de skal selv finne miskunn.” (Matt 5,7)

“Kom, dere som min Far har velsignet, og ta i eie det rike som er gjort rede for dere før verdens grunnvoll ble lagt! For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke, jeg var hjemløs, og dere tok dere av meg, jeg var naken, og dere gav meg klær, jeg var syk, og dere kom for å se til meg, jeg var i fengsel og dere kom og besøkte meg. (…) Jo, det skal dere vite: At alt hva dere gjorde mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg.” (Matt 25, 40)

Vår sjelefrelse avhenger av at vi er barmhjertige. Hvis vi forblir hardhjertede, ufølsomme, utålmodige, bitre og dømmesyke, kan vi være sikre på at vi ikke har latt Guds kjærlighet slå rot i oss. Nei, Herren sier til disiplene sine før Han går til sin lidelse: “For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler: at dere har en slik innbyrdes kjærlighet.” (Joh 13,35)

Ofte stilles barmhjertighet opp mot rettferdighet. Men disse to er ikke motsetninger i det hele tatt. Barmhjertigheten kan bare finnes sammen med rettferdigheten. Når noen har forbrutt seg mot rettferdigheten, er ikke problemet i og for seg det at de har brutt en lov – problemet er skaden dette medfører. Hvis jeg har knust et vindu er problemet ikke først og fremst at jeg har brutt en regel, men at vinduet er ødelagt.

Rettferdigheten krever i utgangspunktet at jeg som har knust vinduet også betaler det nye vinduet. Men la oss så si at jeg ikke har råd til det. Det ville allikevel vært dumt av eieren å si «neida, ikke tenk på det» og så bli forkjølet på grunn av det ødelagte vinduet. Men det ville vært riktig og barmhjertig av eieren å si «ikke tenk på det» og så betale for reparasjonen av vinduet selv.

Barmhjertigheten er den egenskapen som får oss til å tilgi den skaden en annen har gjort – gi dem en ny sjanse – og gjøre opp for det med våre egne midler.

Slik er det Gud elsker oss. Konsekvensen av synd er nemlig alltid skade og ødeleggelse, både i andres sjeler og våre egne.

Så lidelse og død, sjelelig og fysisk, var den rettferdige boten vi måtte betale på grunn av våre synder, alle de gangene vi har søkt bare oss selv og gjort opprør mot Guds rettferdighet.

Men Jesus tar på seg lidelsen og døden i vårt sted, enda det er Ham selv vi har syndet mot, og betaler dermed hele boten for alle synder som noensinne har blitt begått, alle som begås

og alle som vil bli begått i fremtiden. Denne boten var så stor at ikke noe menneske, med mindre Han også var Gud, kunne betale den.

“Hos Herren er barmhjertighet, og hos ham er forløsningens fylde, og han skal frelse Israel fra all dets syndeskyld.” (Salme 130)

Barmhjertigheten ser ikke mellom fingrene med synder, men tilgir og tilgir med samme tålmodighet hver gang, bærer selv lidelsen og slutter aldri å håpe at synderen skal omvende seg.

Slik er det vi er kalt til å elske våre medmennesker – men det kan vi ikke av egen kraft.

Alle kan skyve ting under teppet, men bare Gud kan tilgi synder, altså virkelig reparere skaden, gjøre det godt igjen.; For at vi skal virkelig kunne tilgi må det derfor være Han som reparer skaden som er skjedd i våre sjeler og i sjelene til den som har syndet mot oss, når vi tilgir. For at vi skal kunne bli barmhjertige, må vi altså fylles av Hans barmhjertige kjærlighet. Hvordan oppnår vi det?

Det første steget er å la Ham tilgi oss. Ofte kan vi holde fast ved noe vi har gjort, som vi skammer oss over, så mye at vi ikke engang snakker om det til Gud. “Jeg har gjort så mye ondt at jeg ikke fortjener å elskes like mye som de andre”, “skulle jeg som er så tilskitnet be Gud om å komme til meg og rense meg?” Eller så faller vi i den andre fellen, at vi tenker.

Da er vi som Peter som ikke ville la Herren vaske føttene hans. Men Jesus svarer: “Får jeg ikke vaske deg, har du ingen plass hos meg.” (Joh 13:8)

Nei, vi må velge å ta imot Hans barmhjertighet. For Han respekterer vår frie vilje, og vil ikke påtvinge oss sin kjærlighet.

Og så neste steg: å følge i Kristi fotspor, og selv være barmhjertige mot vår neste. Dette er det vanskeligste. Det er en god ting å finne muligheter til å delta i frivillig arbeid som helt fysisk, kler de nakne og metter de sultne. ISt Olav menighet i Oslo er det for eksempel en gruppe, Suppe & Vennskap, som møtes to onsdager i måneden for, som navnet tilsier, å lage suppe og bringe den, sammen med vårt vennskap, til rusavhengige. Å omgås mennesker som er i en så elendig forfatning, som noen narkomane, som på sett og vis er vår tids spedalske, får en virkelig til å forstå noe om Jesu barmhjertige kjærlighet som ikke kan forklares, bare oppleves. For den som tar seg tid til å snakke med disse menneskene, blir det klart at midt i den kaotiske, smertefylte indre og ytre verden de lever i, under avhengighetens og andre synders fryktelige slaveri, har Gud allikevel ikke forlatt dem; mange forteller oss stolt at de er kristne!

Men det er ikke bare de narkomane som trenger til Guds barmhjertighet, vi alle trenger den. Og lenge før vi kommer ut på gaten er vi allerede hele tiden omgitt av mennesker, våre neste som vi er kalt til å elske – vår familie, våre venner, arbeids– eller studiekamerater. Selv det å øve barmhjertighet mot de som befinner seg i våre nærmeste omgivelser – eller kanskje særlig det – er vanskelig nok for de fleste av oss.

Så hva betyr det, helt konkret, å øve barmhjertighet mot vår neste?

Jo, det betyr for eksempel å lytte medfølende til andres sorger, og prøve å hjelpe der vi kan enda vi egentlig hadde andre planer. Å la være å klage eller pirke på andre, å bære over med andres feil og mangler med tålmodighet. Å la være med å fortelle vennene dine om noe en kollega sa på jobben i dag, selv om det er helt sant og det var dårlig gjort av ham. Å tåle å bli latterliggjort eller fornærmet av noen uten å bli sint på ham, uten å snakke til ham med en mindre vennlig stemme.

Selv om dette høres vanskelig ut – jeg kan i alle fall ikke ærlig si at jeg gjør alt dette! – er det allikevel er dette vi må strekke oss mot: “Bær hverandres byrder,” sier hellige Paulus, “for på den måten oppfyller dere Kristi lov.” (Gal 6,2)

Og hvor viktig det er å oppfylle Kristi lov, sier Kristus selv når han advarer oss:

«Dersom dere ikke overholder Loven bedre enn de lovkyndige og fariseerne, kommer dere overhodet ikke inn i himlenes rike.» (Matt 5,20)

Vel legger Herren listen høyt, men så hjelper Han oss da også når vi spør Ham. Skulle Han ikke komme oss til unnsetning, Han som jo er mest ivrig av alle for at vi skal lære å elske? Jeg synes ofte det har hjulpet å be: “Jesus, mild og ydmyk av hjerte, omskap mitt hjerte etter Ditt hjerte.”

Vi har dessuten all grunn til å stole på at vi skal greie å bli fullkomne som vår himmelske Far er fullkommen (jf Matt 5,48), for Jesus har selv vist oss hvor vi kan få eksperthjelp til dette (og trøst når det ikke går så bra): hos Hans egen mor og beste disippel, Jomfru Maria, barmhjertighetens Mor.

Skrevet av Ingvild Cecilia Aavitsland

Relevante nyheter

Ungdomsleir 2018, tatt med åpne armer

Sommerferie

Kontoret er ubemannet fra 13. til 17.juli. Vennligst send mail til nuk@nuk.no om det skulle være noe. Vi skal prøve å svare så snart kontoret er bemannet igjen. God sommer!    Hilsen Norges Unge Katolikker     les mer »

Ukategorisert