Akkurat nå er det vanskelig å gjøre mye. Man kan ikke gå på fest, treffe venner. Det eneste man kan gjøre er å sitte hjemme. Hvis man er heldig får man gjøre jobben sin eller studere hjemmefra. Har man vært en aktiv person før får man plutselig mye fritid. Har man vært engasjert kan man kjenne på en avmakt. Istedenfor å gi seg hen til selvmedlidenhet skal jeg prøve å finne trøst hos dem som er eksperter på et liv med mange begrensninger. Jeg skal gi noen innblikk i det jeg har lært om livets verdi fra dem som ifølge det moderne samfunnet lever et verdiløst liv.
Jeg begynte å tenke på det da jeg var en tenåring. Snart skulle jeg stemme for første gang og i hjemlandet mitt, Polen, er abort et stort tema før hvert valg. Da jeg så foreldre med et funksjonshemmet barn, tenkte jeg at de må være tvunget til å bære en tung byrde. Jeg hadde medlidenhet med dem. Da jeg så frivillige som tok vare på en funksjonshemmet person, tenkte jeg at de måtte ha et spesielt kall. Jeg kunne nesten kjenne på misunnelse. Jeg tenkte at Gud måtte ha gitt disse menneskene en spesiell styrke til å håndtere disse mennesker som befant seg i en vanskelig situasjon. Jeg trodde at man måtte ha en spesiell evne til å kunne kommunisere med de som var født med en funksjonshemming.
Bildet i hodet mitt kom fra dokumentarer som skildret ekstremtilfeller. Disse dokumentarene var ment for å motivere folk til å donere penger. Dette førte til at jeg var overbevist om at et liv med et barn som har f.eks. Downs må oppleves som en enorm byrde. Som om det var det absolutt tyngste korset man kunne få å bære. Min katolske samvittighet måtte kjempe mye mot tanker om at det kanskje hadde vært bedre for dem å ikke være født. Eugeniske argumenter som til tider virket veldig rasjonelle. En nøysom kamp mellom håpet på at Gud har et formål med alt og slitet med å se verdien i et uvanlig liv.
Jeg spør meg selv: Hva er det som utgjør et verdifullt liv? Er vi ikke alle i bunn og grunn ødelagte mennesker som prøver å gjøre sitt beste, men ofte ikke strekker til? Vi som heller gjør det vi har lyst til enn det Gud ber oss om å gjøre. Vi som alltid faller tilbake til den samme synden. Om og om og om igjen. På tross av våre talenter og styrker er det mangler og svakheter i hver og en av oss. Hvis vi skulle se på menneskeheten fra et slikt perspektiv, lurer jeg på om vi ikke alle fortjener like lite å leve? Skal retten til å leve måles ut fra våre egne fortjenester, kommer svakhetene alltid til å veie mer.
Plutselig var jeg der sammen med sju-åtte psykisk utviklingshemmede og omtrent like mange friske i en bygård i Europas mest eksemplariske bydel – Etterbeek i Brussel – der våre myndlinger var politiets største bekymring, mens militæret tok seg av den egentlige problemsonen – Europakvartalet. Da jeg hadde besøk av ei fransk venninne som studerte statsvitenskap på den tida, fikk jeg høre at det var slik Den europeiske union gjerne ville at det skulle se ut overalt. En uoppnåelig drøm! Men akkurat der, blant estetiske bygg, pene hager og dyre restauranter, politikere og diplomater i fine klær var det plass til en oase av menneskelighet – l’Arche. Et sted hvor alle kan vise hvor menneskelige de egentlig er. Du kan vise hvor svak og skjør du egentlig er og hvordan du er avhengig av andre for å kunne klare deg i livet.
I l’Arche lever psykisk utviklingshemmede sammen med dem som er litt mer hemmet på andre områder (også kjent som “vanlige” mennesker) kalt assistenter. Assistentene hjelper med hverdagslige oppgaver som å pusse tenner, vaske seg, salve sår eller spise frokost. For første gang i livet mitt tok jeg fra meg illusjonen om at jeg visste hvor jeg skulle hen og endte opp i en situasjon som utfordret alt jeg mente å vite om meg selv, andre mennesker og Gud. All den frykten jeg hadde for utviklingshemmede ble borte da jeg først ble kjent med noen av dem. Jeg begynte å skjønne at det var like vanskelig å vite hvordan man skulle oppføre seg framfor en vanlig person man ikke kjente som framfor dem.
Jeg skjønte at det ikke fantes én måte å håndtere alle mennesker på. At vi alle var individuelle personer. Mer eller mindre sårbare og følsomme. Hver av oss har sine begrensninger og preferanser. Og det er ingen som kan erstatte noen som helst. Det finnes bare én måte å forstå noen på, uavhengig om det er en person med Downs syndrom eller en direktør i en stor bedrift. Dere blir kjent, bygger en relasjon og tilbringer tid med hverandre. Selv om det ikke går an å snakke med hverandre, så går det fortsatt an å kommunisere. Det å bare være sammen med hverandre. Noen ganger i stillhet, andre ganger kommuniserer man med enkle gester. Man er bare. Vår Gud er. Den største verdien i livet er å være. Til stede.
Skrevet av: Sara Kapek
Bilde: Marta Krakus
