Tekst: Ingvild Aavitsland
«Maria er blitt opptatt i himmelen, og englene gleder seg!»[1]
Assumptio Mariae, festen for Marias opptagelse i Himmelen, er en av Kirkens store Mariafester og feires som regel med mye pomp og prakt – blant annet blir det mange steder, også i Oslo, vanligvis arrangert en stor prosesjon – den 15. august.
Vi feirer den historiske hendelsen at jomfru Maria Guds Mor ble tatt opp til Himmelen med kropp og sjel. Den tidligste skriftlige kilden til denne delen av Kirkens tro er en tekst av den hellige Gregor av Tours (d. 594), og i alle fall siden det sjette århundre har Kirkens liturgi inneholdt en fest for «Marias innsovning», Dormitio Mariae. I løpet av middelalderen flyttet fokuset for denne festen seg til hennes legemlige opptagelse i Himmelen, og navnet ble på et tidspunkt endret fra Dormitio til Assumptio. I 1950 (etter at det hadde vært ønsket lenge) ble Marias opptagelse med kropp og sjel i Himmelen erklært for dogma av pave Pius XII. Dette vil si at Kirken slår fast at denne hendelsen er en trossannhet, altså er det like sikkert som vår Herres Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. De nøyaktige omstendighetene for vår Frues opptagelse i Himmelen lærer ikke Kirken noe definitivt om. Men den alminnelige oppfatningen, støttet av mange kirkefedre og helgeners skrifter samt av enkelte formuleringer brukt i Kirkens liturgi, er at Guds Mor døde en naturlig død, før hun kort tid etter ble oppreist fra de døde med kropp og sjel og gjenforent med sin Sønn
Himmelen.[2]
Hvorfor er det så viktig for Kirken at vi markerer denne hendelsen høytidelig? Én grunn er at dette var en viktig hendelse for Maria selv, og derfor ønsker vi som hennes barn selvsagt å feire den. Men i likhet med de andre store festene i kirkeåret omhandler festen for Assumptio Mariae ikke bare en enkelt historisk begivenhet, vi feirer også et vesentlig aspekt ved Guds frelsesmysterium, som kommer spesielt til uttrykk i nettopp den historiske begivenheten. I dette tilfellet er det som feires kjødets oppstandelse, som, slik Kirken lærer oss, er effekten av Kristi frelse og målet for hver troendes liv.[3]
For vi tror jo ikke at Jesus ved å bli menneske av kjøtt og blod, og ved å dø på korset som sonoffer for våre synder, frelser kun sjelene våre. Nei, han renser fra synd, leger, helliggjør og, i det neste liv, herliggjør også våre kropper, og alt det som hører det kroppslige til – våre sanser, begjær, følelser. Noe annet ville jo vært bare en halvveis frelse, en slags frelse som går på tvers av vår menneskelige natur som Gud selv har skapt. For et menneske er en enhet av kropp og sjel, selv om vår sjel, som er utstyrt med fornuft, alltid forblir den rettmessige «herre» over kroppen. Et evig liv uten kroppen ville vært et evig liv som skyggen av et menneske.[4] Men Jesus frelser oss nettopp som mennesker, ved å bli menneske selv.[5]
På dommens dag, altså, om vi finnes verdige til Livets oppstandelse[6] skal hver av oss få tilbake kroppen sin – den samme kroppen han eller hun har nå – men gjenreist ut av støvet den var blitt til i graven, og forvandlet så den «blir lik Hans herlighetslegeme»[7]. Dette skjer selvsagt i kraft av Jesu Kristi egen oppstandelse, som vi får del i fordi vi ved vår dåp og mottagelsen av Kommunionen nettopp blir en del av Kristi legeme, som er Kirken.[8]
Maria, Guds Mor og Vår, er det første medlem av Kirken både i tid og verdighet. Hennes hellighet er det mest fullkomne resultatet av Kristi frelsesverk. Jomfru Maria var, fra det øyeblikket hun ble unnfanget og inntil sin død, ved en spesiell nåde fra Gud, helt fylt av Hans barmhjertighet, helt fri for all tilbøyelighet til synd og ondskap, og i alt hun gjorde helt i samklang med Hans vilje.[9] Hennes kropp var, i hvert eneste øyeblikk av hennes liv, midt i alle hverdagslige situasjoner, et fullverdig tempel for den hellige Ånd. Så fri for alt som ikke er av Gud, så hellig og uten lyte, så forent med Kjærlighetens Ånd var hun med hele seg, at det var i hennes livmor, av vev fra hennes kropp, at Jesu menneskenatur ble formet.
Derfor er det i grunnen lett å forstå at hun etter sin død fortjente å gjennomgå kjødets oppstandelse umiddelbart, og mottas i Guds himmelske rike, der hun nå, som mor til Himlenes og jordens Konge, æres av englenes hærskarer og av alle de hellige som dronning.
Måtte Maria vår dronning be for oss og hjelpe oss, så vi bruker kroppene våre til å elske Gud: til å leve i kyskhet og enkelhet, til å øve barmhjertighet mot alle mennesker, og til å lovprise Herren ydmykt og med stor kjærlighet. Da skal også vi, fylt av nåde, bli sanne Åndens templer, verdige til kjødets oppstandelse og det evige liv.
[1] Fra halleluja-verset på festen for Marias opptagelse i himmelen
[2] Jf. Ludwig Ott: Fundamentals of Christian Dogma, 1952. 3. bok, 3. del, Kap 2 §6
[3] Jf. Kol 3:4; 1 Joh 3:2; Jesaja 26:19, Esekiel 37:1-6 og andre steder.
[4] Jf. Summa Theologiae, Supplementum Tertiae Partis, Q. 75 A. 1 Ad tertiam. «Abrahams sjel, strengt tatt, er ikke Abraham selv, men en del av ham (og det samme gjelder alle andre). Altså er ikke det at det er liv i Abrahams sjel nok til å gjøre Abraham til et levende vesen og Gud til en levende manns gud … det må være liv i hele sammensetningen av sjel og kropp … derfor beviser vår Herre oppstandelsen på en høyst subtil og effektiv måte [i Matteus 22:32].»
[5] Jf. 2 Kor 8:9; og særlig Rom 8:3-4.
[6] Jf. Joh 5:29, 11:25-26.
[7] Fil 3:21
[8] Jf. Ef 1:22-23; 1 Kor 12:13, 10:16-17.
[9] Kirkens lære om Marias uplettede unnfangelse. Jf. Luk 1:26-38, særlig 28 «full av nåde»; Høys 4:7 (Vulgata) «du er fullkomment vakker … og det finnes ingen lyte på deg»; se også St. Augustin De natura et gratia 36,42 samt St. Efrems og andre helgeners tekster.
Bilde: www.katolsk.no
