Den første helgen i oktober deltok jeg på NUKs 18+-helg i Trondheim, under vigselen av vår nye biskop-prelat, Erik Varden. Dette ble en utrolig koselig, rik og minneverdig opplevelse, fylt med liturgi, folkefest og god stemning. Til tross for pandemien dukket katolikker fra hele landet opp, og midt i en by som jeg ikke hadde sett siden 2012 fikk jeg stadig følelsen av at jeg kjente alle på gaten. Personlig har jeg aldri sett så mange geistlige og ordensfolk på ett sted før, for ikke å snakke om riddere (visste ikke vi hadde ridderordener i Norge engang).
Helgen for oss NUK-ere startet på fredagen, dagen før. Før alle ikke-trøndere gikk til Trondheim vandrerhjem for å overnatte, bestod dagen i varierende grad av å hilse på gamle og nye kjente, øve til Laudes (morgen liturgi), og en stadig kniving om plass i Nidarosdomen dagen etter. For min del gikk dette siste som smurt, som en av de tidlig påmeldte til leiren fikk jeg utdelt en sitteplass i selve messen. For andre var det ikke like enkelt. I ettertid fortalte min gode venn Ole Bjørn hvordan han i to hele timer diskuterte med arrangørene om muligheten for å komme inn, før han til slutt fikk lov til å delta som sakristan. Fredagen ble avsluttet med Kompletorium i regi av Peder fra 18+-utvalget, og en uorganisert emigrasjon til vandrerhjemmet, eller egne bokollektiv for studenter.
Den store dagen startet tidlig, her kom den gratis kaffen fra vandrerhjemmet til nytte for oss alle. Rett etter vi var ferdig med å pynte oss, komme oss til St. Olav og hive i oss frokosten, var kjøret i gang. Laudes, som egentlig var planlagt som 18+-helgens private morgenbønn, ble plutselig del av et større mediasirkus. Dette skulle streames til Sunnmørsposten, fikk vi beskjed om. Det ble også sendt til en storskjerm utenfor menigheten, som alle på gaten kunne følge med på. Selve bispevielsen var neste på programmet.
Messen for de som bare så på livestreamen var nok utrolig, for oss inne i Nidarosdomen var det en annen sak. Å si at skjønnhet er i øyet som ser er feil, og innsiden av Nidarosdomen er bevis. Den røde St. Olavs-fanen ble plutselig synlig bakerst, og kirken hvor Olavs grav ligger ble helt stille. Det var en følelse av at noe falt på plass da alle prestene, kledd i gull og med biskopene bakerst, gikk frem. Da orgelet tok i og korene begynte å synge, var det som å ha tatt et skritt ut av byen utenfor og inn i himmelen. Sånn fortsatte hele messen. Fra mitt perspektiv lenger bak var ikke så mye av liturgien synlig, og vi måtte ty til livestream på mobil vi også, for å få med oss selve vielsen. Vi hørte heldigvis bedre, og fikk dermed med oss da den nye biskopen i takketalen flekset fem forskjellige språk: polsk, tysk, fransk, engelsk og norsk.
Etter messen gikk prestene, med menigheten bak, i prosesjon ut fra Nidarosdomen til St. Olav domkirke. Det var en deilig følelse å stoppe all trafikk langs Trondheims hovedfartsåre i et par minutter midt på dagen, med en lang rekke av prester og nonner. Jeg lurte på hva en gjennomsnittlig pendler må ha tenkt der han satt. Lille katolske Norge føltes ikke så lite likevel. I en halvsirkel utenfor St. Olav, sang vi “Be for oss, hellig Olav”, og klappet etter pavens mandat ble lest høyt på nytt inne i kirken på latin med tydelig preg av Msgr. Olsens sørlandske dialekt. Etterpå var det bispekake, og fest på bispegården for den nye biskopens gjester, middag i menighetssalen for oss NUK-ere og litt selvorganisert feiring utover kvelden.
Søndagens begivenheter startet med Biskop Erik Vardens første pontifikalmesse som celebrant i St. Olav. Etter messen ble alle ministrantene invitert på prestisjefylt lunsj med biskopen, og noen av oss ungdommer som ikke ministrerte ble med allikevel. Vi rakk å få en rask fotoshoot med biskopen, før vi alle dro i hver vår retning hjem.
– Esbjørn Solberg
