I Den katolske kirkes katekisme står det: «Naturloven er til stede i hvert menneskes hjerte og er fastlagt av fornuften. Dens påbud gjelder alle, og alle mennesker er underlagt dens autoritet» (nr. 1956). Det er mange i dag, selv blant katolikker, som ikke vet hva naturloven – som vi på norsk også kaller «naturretten» – er. Jeg har nylig fullført en masteroppgave i filosofi om naturrett, og vil med dette forsøke å gjøre litt av forskningen min tilgjengelig for et større publikum.
Den hellige Paulus skriver i Romerbrevet at «når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres» (Rom 2,14–15). Selv ikke-kristne kan kjenne til naturloven, som med sine bud «befaler å gjøre vel og forbyr å synde» (KKK, nr. 1954). Dette er en moralsk lov som ikke er åpenbart av Gud og derfor overnaturlig, men som kalles «naturlig» fordi den kan utledes fra menneskets natur ved hjelp av fornuften.
Physis versus nomos-debatten
Hvis man kan erkjenne naturlovens krav uten å motta guddommelig åpenbaring, da var det også mulig for hedningene før Kristi fødsel å gjøre det. Den greske filosofen Sokrates, som levde på 400-tallet f.Kr. og ble dømt til døden, anerkjente at det finnes en lov som er høyere enn statens lovgivning. I Forsvarstalen sier han: «Meg fikk ikke de tredves styre, med all sin brutale makt, skremt til å gjøre noe uriktig» (32d). Sokrates snakker om De tretti tyranner, en regjering som hadde pålagt ham å arrestere en uskyldig mann for at denne skulle henrettes.
Platon, som var Sokrates’ beste elev, videreutviklet denne tanken og tok del i «physis versus nomos-debatten» – etter de greske ordene for natur (physis) og konvensjon (nomos). Platon var en moralsk «naturalist» som argumenterte for at det finnes en objektiv moralsk standard, mot konvensjonalistene som trodde på moralsk relativisme. Den andre gruppen inkluderte i hvert fall flesteparten av de såkalte sofistene, en slags intellektuell elite. Til disse hørte for eksempel Protagoras, som sa at «mennesket er alle tings målestokk» (altså at det som synes rett for hver enkelt, er rett for ham eller henne).
I dialogen Lovene lar Platon den athenske fremmede (som er en av karakterene) si at det finnes en gruppe tenkere som mener at alle lover er menneskeskapte: «De skyldes ikke naturen, men bestemte vedtekter som varierer fra sted til sted alt etter hva stedets lovgivere er blitt enige om» (X, 889e). Dette virker som en henvisning til sofistene. Ifølge disse har lov og rettferdighet ingenting med naturen å gjøre, for «det er noe som menneskene stadig strides om og forandrer på, og når noe blir forandret, har det gyldighet der og da» (X, 890a).
Aristoteles – naturlovens far?
Men den som kanskje med størst rett kan kalles «naturlovens far» er den greske filosofen Aristoteles, som var elev av Platon. I et omstridt avsnitt i Den nikomakiske etikk skriver han: «Den politiske rett er dels naturgitt, dels beror den på vedtekt. Naturgitt er den rett som har den samme gyldighet overalt og som ikke avhenger av hva folk mener. Den rett som beror på vedtekt, gjelder de handlinger hvor det opprinnelig er likegyldig hvordan de utføres, men som er bestemte når et vedtak først er fattet, for eksempel at en fange skal løskjøpes med én mine eller at man kan ofre en geit i stedet for to sauer» (V.7, 1134b).
Den hellige Thomas Aquinas skriver i sin kommentar til dette avsnittet at Aristoteles’ skille mellom naturlig og konvensjonell rett er det samme som de romerske juristenes skille mellom naturrett (ius naturale) og «positiv» rett (ius positivum). Naturretten er uforanderlig og har moralsk gyldighet til alle tider, mens den positive retten er foranderlig og har gyldighet kun når den blir vedtatt i et bestemt samfunn. Naturretten kan imidlertid gis en spesifikk «bestemmelse» (determinatio) av den positive retten: at en fange kan løskjøpes er et naturrettslig prinsipp, men at løsepengene skal være én mine og ikke to (eller tre) er moralsk likegyldig og bestemmes av positiv rett.
I Retorikken skiller Aristoteles mellom allmenn (koinos) lov og partikulær (idios) lov, som svarer til skillet mellom naturrett og positiv rett. Han skriver at «den partikulære er den som hvert enkelt folk har fastsatt for seg selv […] mens den allmenne er naturgitt. Det finnes nemlig av naturen en felles oppfatning av rett og galt, som alle på et vis har en fornemmelse av, selv om de ikke har noe fellesskap med hverandre eller har inngått noen pakt» (I.13, 1373b). Som eksempel på dette viser han til Sofokles’ skuespill om Antigone, som trosset påbudet til kong Kreon for å begrave sin bror i henhold til naturloven.
Affirmative og negative naturlovbud
I Platons dialog Staten gir Kefalos en definisjon av rettferdighet som innebærer at «den består i å tale sant og i å levere tilbake hva vi har fått overdratt av en», men Sokrates vil si at slike handlinger er «stundom rettferdige, stundom urettferdige». For å vise at dette er tilfelle, gir han følgende eksempel: «Hvis en mann mottar våpen av en venn som er ved sine fulle fem, og denne så blir gal og i sin galskap krever dem tilbake, så bør han ikke levere dem tilbake» (I, 331c). Omstendighetene kan gjøre at en handling som i seg selv er god, blir ond.
Ifølge Den hellige Thomas Aquinas viser dette eksemplet at naturlovens «affirmative» bud – de som befaler oss å gjøre noe – er gyldige «i de fleste tilfeller» (ut in pluribus), men at det finnes unntak fra dem «i noen tilfeller» (ut in paucioribus). Regelen om at det ikke finnes noen regel uten unntak har imidlertid også en del unntak. Naturlovens «negative» bud – de som forbyr oss å gjøre noe – er gyldige «alltid og i alle tilfeller» (semper et ad semper). Vi skal se at Aristoteles selv gir eksempler på slike negative naturlovbud.
I Den nikomakiske etikk skriver Aristoteles at moralsk dyd (aretē) er «en middelvei mellom to laster, den ene som skyldes for mye, den andre som skyldes for lite.» Mot er for eksempel en middelvei mellom dumdristighet og feighet. Men han skriver også at «ikke alle handlinger […] tillater en middelvei.» For eksempel «hor, tyveri og mord. For alle disse ting og andre av samme art sies å være lastefulle i seg selv, og ikke fordi de er for mye eller for lite av noe» (II.6, 1107a). Hor, tyveri og mord er eksempler på det Den katolske kirke kaller «en handling som i seg selv er ond» (KKK, nr. 1754).
Sekundære og primære naturlovbud
De budene som forbyr oss fra å begå hor, tyveri og mord er eksempler på det Den hellige Thomas Aquinas kaller «sekundære» naturlovbud. I sitt hovedverk Summa Theologiae skriver han at disse kan utledes fra ett primært bud, nemlig at «det gode bør gjøres og fremmes og det onde bør unngås» (I–II, q. 94, a. 2). I Retorikken skriver Aristoteles at vi bør «gjøre det som skaper lykke […] eller det som øker den i stedet for å redusere den» og «unnlate å gjøre det som ødelegger, hindrer eller motarbeider den» (I.5, 1360b). For Aristoteles er «lykke» eller salighet (eudaimonia) det høyeste gode for mennesker.
I Summa Theologiae gir Thomas en liste over fem grunnleggende menneskelige goder som naturloven befaler oss å fremme og forbyr oss å motarbeide: liv, ekteskap, kunnskap, religion og «å leve i samfunn» (I–II, q. 94, a. 2). Det finnes noe lignende i Retorikken, hvor Aristoteles gir en liste over flere enn ti goder (I.6, 1362b). Senere skriver han at «den som lider urett […] blir utsatt for skade», og at «arten av skade fremgår klart av det foregående, for hva som i seg selv er goder eller onder har vi forklart» (I.13, 1373b). Det som kjennetegner en ond handling er at den motarbeider et menneskelig gode.
Vi har sett at Sokrates, Platon og Aristoteles hadde en oppfatning om en lov som er høyere enn statens lovgivning, og som utgjør en moralsk standard for både individer og samfunn. Denne loven befaler oss å fremme og forbyr oss å motarbeide det som er godt for mennesket av natur, for «ikke noe av det som er i strid med naturen kan være riktig», som Aristoteles skriver i Politikken (VII.3, 1325b). Naturlovens krav kan altså erkjennes ved hjelp av fornuften, helt uten guddommelig åpenbaring. Samtidig er det Gud som er naturlovens endelige opphav, siden det er han som har skapt naturen.
Skrevet av Øyvind Johannes V. Evenstad
Bilde: By Sonse – Aristotle Bust at Old Library, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=76154778
Siterte verk:
Aristoteles. Den nikomakiske etikk. Oversatt av Anfinn Stigen og Øyvind Rabbås. Oslo: Vidarforlaget, 2013.
———. Politikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget, 2007.
———. Retorikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget, 2006.
Bibelen. Oslo: Bibelselskapet, 2011.
Den katolske kirkes katekisme. Oslo: St. Olav forlag, 2014.
Platon. Forsvarstalen. Oversatt av Leiv Amundsen. I Samlede verker, bind 1. Oslo: Vidarforlaget, 1999.
———. Lovene. Oversatt av Tormod Eide. I Samlede verker, bind 8. Oslo: Vidarforlaget, 2002.
———. Staten. Oversatt av Henning Mørland. I Samlede Verker, bind 5. Oslo: Vidarforlaget, 2001.
