Hvis du har vært på leir har du kanskje vært så heldig å ha enten Cornelia eller Alexander som ledere, og mest sannsynligvis som førstehjelpsansvarlige på leiren. Hvis ikke, har de helt sikker klart å vise en så stor omsorg og stort ansvar at du og de du har vært på leir med har følt dere trygge i deres hender likevel. De begge jobber i helsevesenet, og vi skal bli bedre kjent med dem, deres valg av yrke, deres offer og offerglede, og hvordan de har hatt det det siste året – et år hvor Cornelia, Alexander og deres kollegaer har hatt en ufattelig og kritisk rolle i samfunnet.
Dette portrettet er skrevet basert av et lydopptak hvor Alexander og Cornelia har svart på spørsmål vi har sendt under en samtale sammen. Det første de blir bedt om å gjøre er å introdusere hverandre.
A: Dette er Cornelia! Hun er 26 år gammel fra Sandnes. I NUK har hun tidligere vært aktiv i diverse ungdomslag i St.Svithun menighet i Stavanger og i Hovedstyret for NUK. Nå bor hun i Oslo og jobber som sykepleier på nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus.
C: Dette er Alexander! Han er 25 år fra Kolbotn. Han har vært aktiv i ungdomslaget SHUL (St.Hallvard ungdomslag i Oslo), har også vært i Hovedstyret i NUK og i Leirutvalget. Nå jobber han som lege på et vaksinasjonssenter.
De er begge to mennesker med mye å gi og mange gode egenskaper som kan anvendes til mangt. Hvorfor har de valgt å jobbe i helsevesenet?
C: Det var litt tilfeldig. Jeg visste ikke helt hva jeg ville studere, og tenkte at kroppen og hvordan kroppen fungerer er veldig spennende. Da tenkte jeg sykepleier! Så hadde jeg flaks for det passet meg veldig bra. Jeg fant jo ut at det var utrolig givende og fint, og man føler virkelig at man gjør noe viktig.
A: Jeg har alltid tenkt at jeg hadde lyst til å bli lege og jobbe i helsevesenet. Kanskje fordi jeg har hatt en mor som er lege, så jeg har på en måte sett litt hva det innebar. Det er jo veldig fint, spesielt i legeyrket, men også de fleste yrkene innenfor helsevesenet, at man må forholde seg til det vitenskapelige – hva er det forskning viser er best mulig behandling til denne sykdommen, hva vet vi om hvordan disse organene virker sammen, og hva slags molekyler som virker der – samtidig som man som helsepersonell må forholde seg til det mennesket som søker hjelp, enten det er for et brukket ben eller det er fordi de sliter med en depresjon. Man får brukt både den faglige og den menneskelige nysgjerrigheten, og at man kommer i kontakt med enkeltmennesker og kan på en veldig direkte måte gi dem hjelp.
Alexander og Cornelia har kjent hverandre og vært gode venner lenge, og når de i tillegg jobber i helsevesenet, kan man vel si at de begge forstår hva som skal til for å yte godt på jobb og trives med jobben. De ble derfor spurt om hvilke kvaliteter og egenskaper de ser i hverandre som gjør dem til gode helsearbeidere.
C: Alexander er en god lege fordi han lytter og er oppriktig interessert i andre mennesker. Han har også har utrolig mye kunnskap om alle mulige sykdommer og problemer, og vil ikke bare finne diagnoser og problemet, men også hvordan dette påvirker livet til den som oppsøker hjelp. Det tenker jeg er en god egenskap å ha som lege.
A: Cornelia er en god sykepleier fordi hun tar seg tid. Det å være sykepleier kan innebære å gjøre veldig mange oppgaver på veldig kort tid, når man egentlig ikke har nok tid til å utføre alt på en ordentlig måte. Cornelia tar seg tid til å gjøre de viktigste oppgavene på en god måte. Cornelia er også god på å se hva den enkelte pasienten har behov for, og hva kollegaer har behov for slik at hun kan komme med forslag eller hjelp uoppfordret slik at arbeidshverdagen for alle blir litt bedre. Cornelia gjør det lille ekstra, og det er det som gjør henne til en god sykepleier.
Alexander starter å beskrive sine opplevelser under pandemien som noenlunde likt alle andres opplevelser – at hverdagen har blitt preget på ulike måter under ulike faser av pandemien. Videre forteller han og Cornelia hvordan de har opplevd det mer konkret som helsearbeidere.
A: Da det hele begynte for et år siden så var det veldig mye usikkerhet. Det var nyhetssaker, spesielt fra Italia, hvor det var mye press på helsevesenet og vi var veldig redd for at den samme situasjonen skulle oppstå i Norge. Da var presset på helsearbeidere, både fysisk og psykisk, ganske stort for man følte på en slags plikt til å gjøre mer enn det man kanskje egentlig evnet, og at man følte seg forpliktet til å ta ekstra vakter, forpliktet til å stå på litt ekstra, som forsåvidt var en fin opplevelse på sin måte, men veldig tungt.
Etterhvert som pandemien har utviklet seg så føler jeg at de påkjenningene og hvordan pandemien preger hverdagen min i stor grad er som for alle, spesielt på fritiden. Det at man ikke kan møte venner så mye som man vil, at man begynner å bli rimelig lei av å gå tur, at man ser de samme fem personene hele tiden.
Som helsearbeider er det også en ekstra påkjenning at vi må bruke en del smittervernsutstyr på jobb, og det kan være krevende og slitsomt. Man får ikke like god pasientkontak, når man må ha munnbind og visir, og at noen prosedyrer blir vanskeligere å gjennomføre. Det gjør at man blir mer sliten selv og man ikke får den gode kontakten som man vanligvis gjør.
C: Av og til kan man føle at man ikke får puste. Det er også noe med, og dette er fra starten av, at det kommer nye måter og prosedyrer for hvordan utstyret skal bruker. Vi visste ikke om det var nok, og så skal man fremstå som trygg for pasienter som ikke kan se ansiktet ditt. Man skal fremstå som trygg selv om man ikke vet hva som kommer neste uke, eller hvilke nye tiltak man har på jobb. Det har helt klart vært slitsomt. Jeg merker det på kollegaer at «nå må vi bare gjøre det som trengs».
Det verste er vel kanskje hvordan det har påvirket fritiden og det sosiale, at man ikke kan treffe familie like ofte – som min familie som bor jo på den andre siden av landet, og alle bekymringene rundt meg om jeg tar med meg smitte fra jobb, eller omvendt, at jeg tar med meg smitte inn på jobb, til pasienter som har dårlig immunforsvar.
A: Det at man på jobb møter rundt 100 nye personer hver dag – da føler man seg eksponert. Vi er ikke så redd for oss selv, men frykten for å smitte andre – det er en stor påkjenning.
Videre forteller de at, på lik linje med alle andre, har ofret drømmer, fremtidsplaner, reiser, kirken, hobbyer og sosial kontakt med venner og familie, men samtidig følt et spesielt ansvar og ekstra påkjenninger.
A: Jeg tenker også at vi lever strengere enn de fleste, fordi vi er veldig opptatt av å følge regler og råd. Vi har derfor ofret muligheten til å treffe venner når det egentlig hadde vært lurt for den mentale helsen vår, og derfor muligheten til å sørge for å ha det så godt som mulig.
Begge er enige om at man ikke kan vurdere hvert enkelt råd og tiltak som har blitt gjort og tatt til ulike tider når man skal tenke om det er forgjeves eller ei. Det vil man aldri få svar på om det har blitt gjort riktig. De tenker at, helhetlig, har alt bidratt til å spare liv og til at pandemien ikke vært så omfattende i Norge som det har vært i andre land.
Til slutt forteller Alexander og Cornelia hva de tenker om offerglede.
A: Jeg kan huske noe p.Khiem fortalte på en barneleir på Mariaholm. Han sa at det er mer glede i å gå enn å ta imot. Det er visdomsord som jeg har tenkt mer på det siste året, og at man kan være takknemlige for at man har muligheten til å gi noe. Det er spesielt for oss i helsevesenet. Vi har vært hele veien sikre på at vi har noe å gi av den kunnskapen og omsorgen vi har. Det har vært en glede.
C: Det er offerglede i å ofre noe sammen, spesielt for noe som er større enn en selv, for fellesskapet, for at alle skal komme seg igjennom dette.
Teksten skrevet av Katherine Esquivel
Bilde: privat, Alexander og Cornelia
