NUK har stilt et par spørsmål til årets æresmedlem, Paul Marić. Det er ikke nødvending å introdusere Paul, som er godt kjent blant både unge og eldre katolikker i Norge. Paul jobber som IT-sjef i Oslo katolske bispedømme. Han har støttet ungdomsarbeid i mange år, har selv vært medlem av NUK siden 1994.
Du har blitt kåret til NUKs æresmedlem i år. Dette fordi du har støttet NUKs ungdomsarbeid i mange år. Kan du forklare litt når ditt forhold til NUK egentlig har startet?
Mitt første møte med NUK (dvs. UNKF, som det het den gangen), sånn bortsett fra bladene som mine storebrødre fikk i posten – Tenkat og KU (det var ikke noe barneblad da) – var da jeg dro på sommerleir i 1992. Barneleir Oslo/Øst hadde det året 11 deltagere og 7 ledere. Neste gang jeg var på leir, var juniorleir i 1994. Og alt jeg visste om UNKF, var at de lagde blader og sommerleire…
På sensommeren det året fikk jeg invitasjon til distriktstreff på Mariaholm. Dette trodde jeg var en slags «reunion» for de som hadde vært på leir den sommeren – fortsatt i den tro at alt UKNF holdt på med, var sommerleire og blader. Så dette distriktstreffet må vel ha vært det første «ordentlige» møtet med NUK. Etter dette var jeg på Mariaholm mange helger hvert år, ledertreninger, AA-helg og Landsmøte. Og i tillegg diverse distrikstreff rundtomkring.
Leirleder var jeg for første gang i 2002, på juniorleir. Siden den gang har jeg vært praktisk leder og/eller kokk på mange leire og helger, både på Mariaholm og rundtomkring i menighetene våre.
Hva gjør at du har vært aktiv i NUK så lenge? Hva gjør at du brenner for det?
NUK har på mange måter vært med på å «gjøre meg til den jeg er» – og jeg ønsker at dagens barn og unge skal få de samme tilbudene og mulighetene som jeg har hatt glede av. Da må man gi noe tilbake:-) Og det gir meg stor glede å se at det i dag er mange ungdommer og unge voksne som jeg har vært leder for på leire og helger, eller som ministranter i kirken, har tatt denne «stafettpinnen» videre med den samme iveren etter å gi noe tilbake til generasjonen etter dem igjen.
Hvorfor synes du alle ringer deg når de har et problem?
Jeg vet jo mye rart om mange ting! Spesielt om Mariaholm. Mange av NUK-erne som er i 20-årene i dag, har nok vært på Mariaholm med meg som praktisk leder mange ganger, og sett meg reparere og fikse det ene og det andre – og tenker kanskje da at «Paul vet sikkert hva som må gjøres nå». Og det hender jo jeg vet det. Og om jeg ikke vet svaret, så prøver jeg som oftest å hjelpe etter beste evne for det.
Når man blar gjennom bilder fra Verdensungdomsdager, er det veldig sannsynlig man får finne deg her. Hva er så unikt med VUD? Hva savner du mest?
På min første verdensungdomsdag, Roma i år 2000, så var jeg nok ikke helt forberedt på hva VUD egentlig var for noe. Men jeg ble en erfaring rikere! Roma 2000 var faktisk min eneste VUD som helt vanlig deltager – i 2008 (Sydney) var jeg med som leder for 18+, i 2011 (Madrid) og 2013 (Rio de Janeiro) var jeg praktisk leder, og i 2016 (Krakow) organiserte jeg en liten gruppe som vi kalte for 29+ (den yngste av oss var faktisk «bare» 29 år gammel).
Det jeg savner mest med VUD, er nok «Days in the Diocese» – det er da man virkelig får tid til å bli kjent med menneskene og kirken i landet man besøker, og både får og gir inntrykk og inspirasjon til hverandres trosliv. Og når man er en av hoved-lederne, er dette noen få dager man kan puste litt ut – vertsmenigheten organiserer jo det aller meste, så da rekker man å lade seg litt opp igjen før den store uken og alt dens kaos begynner.
Er Mariaholm et viktig sted for deg? Eller er det flere steder du føler deg særlig knyttet til?
Jeg ligger nok ganske høyt på listen over antall overnattinger på Mariaholm! Og ja, Mariaholm betyr mye for meg. Et annet sted som betyr mye for meg, er Akersveien («det lille Vatikanet», området rundt St. Olav kirke i Oslo). Mamma er født og oppvokst der, og morfar jobbet som vaktmester på St. Josephssøstrenes sykehus, Vor Frue Hospital.
Ministranttjeneste er ikke ny for deg i det hele tatt. Hva er det beste med å ministrere?
Som barn kan det å ministrere være med på å gjøre det litt mer gøy og spennende å gå i kirken. Og etter hvert som man blir eldre, så tror jeg mange barn og unge lærer mye av å ministrere som ikke bare har med messen å gjøre. Som voksen «veteran-ministrant», er det fint å observere hvordan ministrantene etter hvert som de blir eldre, som den største selvfølge tar vare på de yngre ministrantene og lærer dem opp – det bare skjer av seg selv.
Vi kan – og bør – alle bidra til kirkens liv på den måten vi kan. Vi kan alle finne et kall til å bidra på hver vår måte. Noen synger i kor, noen ordner kirkekaffe – og noen er ministranter. Så det beste med å ministrere, er for meg det at jeg bidrar på den måten jeg kan bidra på. Og det siste halvannet året har mitt bidrag i hovedsak vært å hjelpe til med streaming av messen og andre begivenheter i kirken.
Det å være katolikk er et valg for hele livet. Hva synes du er vanskelig med å være ung katolikk? Er det noen råd du vil dele med NUKs medlemmer?
Å være katolikk (eller troende generelt, uansett religion) i Norge i dag, medfører ofte at man blir sett på som litt rar. Og er man katolikk, så har man kanskje også utenlandsk bakgrunn (helt eller delvis). Spesielt hvis man bor på et mindre sted, så blir man da enda litt mer «annerledes» enn flertallet.
Om jeg kan gi noe råd til dagens unge, vet jeg ikke – utfordringene de møter, er nok ganske annerledes enn de min generasjon møtte på. Og utfordringene varierer nok også etter hvor man bor. Kanskje jeg heller skal komme med en oppfordring og ikke et råd: Våg å være stolt av å være litt «rar» og annerledes, og vis at det går helt fint an å være både en «rar» katolikk samtidig som man er en «helt vanlig» ungdom.
