5.-7. mai møttes NUKs Landsstyre atter en gang på Mariaholm. Med kun et par fraværende distrikt- og utvalgsrepresentanter, var det en flott gruppe på 17 personer. Noen med lang fartstid i NUK, andre som møtte NUK sentralt for første gang.
Derfor startet helgens program med en introduksjon til og gjennomgang av NUKs formålsparagraf. Landsstyret, som et demokratisk organ i NUK, har en viktig retningsgivende funksjon. Derfor er det utrolig viktig at LS består av en mangfoldig gruppe mennesker: hvis NUK skal dekke behovene til dagens unge katolikker må vi løfte frem stemmene deres. Utvalgene, distriktene, Hovedstyret og sekretariatet sitter alle med ulike perspektiv og problemstillinger, men alle ønsker i bunn og grunn det samme: å oppnå formålene til NUK.
Så hva er formålet til NUK? De fleste NUK’ere kan ramse opp våre tre kjerneverdier uten problem: tro, fellesskap og handling. Hva betyr egentlig dette? I NUKs forventningsplakat står det også – helt øverst – at ledere i NUK skal gjenspeile de tre verdiene. Tro, fellesskap og handling. Vi er vant til akkurat den rekkefølgen: tro, fellesskap og handling. Jeg stilte LS spørsmålet: hva skjer om vi endrer rekkefølgen? Hva om vi heller sier: fellesskap, tro og handling. Er det én riktig rekkefølge, og hvis ja, hvilken rekkefølge er riktig?
Formålsparagrafen har en liten ingress, i tillegg til en utdypning av disse tre verdiene. Først utdyper vi tro: å bygge opp en katolsk identitet hos de unge; å synliggjøre en levende og ung kirke. Så kommer fellesskap: Å være et møtested hvor en kan oppleve et fellesskap med andre unge, i katolske omgivelser; å strebe etter flerkulturelt mangfold; å styrke vårt fellesskap i Kristus og feire det i messen. Til slutt, handling: å fremme veksten i troen og skape engasjement i Kirken og i samfunnet, og svare på de nye utfordringer vi møter der; å være en ressurs for barne- og ungdomsarbeidet i menighetene; å lære å gjenkjenne Kristus i våre medmennesker og handle deretter.
Sitat fra Pave Frans som henger på veggen i San Lorenzo ungdomssenter i Roma
Vi læres ofte opp til at det viktigste kommer først, så det er naturlig å tenke at «Tro» er det viktigste punktet i formålsparagrafen vår. Men, det stemmer ikke helt. Hvis vi ser på første setning i ingressen: NUK er en sammenslutning av lokallag som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge eller andre instanser i Kirken. Det første, og kanskje dermed det viktigste, er at NUK er et fellesskap. Gjennom dette fellesskapet ønsker vi å styrke våre medlemmers tro og inspirere dem til å handle i tråd med sin tro.
Når dette settes som en ramme for Landsstyremøtet, så blir det plutselig litt mer engasjerende å se på budsjett- og vedtektsendringer. Mest spennende var det nok å løfte blikket litt og diskutere hvordan man tror NUK ser ut om fem år: hva slags aktiviteter tilbyr vi? Hvor mange medlemmer og frivillige har vi? Hva jobber utvalgene våre med? Hvordan går det i distriktene?
Landsstyret er også et fellesskap som må pleies. Vi må bli bedre kjent med oss selv og med hverandre. Derfor hadde vi også økter som utforsket våre styrker og talenter, og ga rom for å diskutere våre unike egenskaper og hvordan man da kan bidra til det katolske fellesskapet.
Under fredagsøkten, utfordret jeg de til stede til å tenke på det som fikk dem til å engasjere seg i troen, hvilken opplevelse eller hendelse fikk dem til å innse at dette – den Katolske Kirke – var noe for dem. For noen, var det en persons konkrete handling som inspirerte dem til å engasjere seg mer. For andre var det en trosopplevelse eller fordypning i troen som inspirerte dem til å bli aktive. For det store flertall av de til stede – meg selv inkludert – var det en opplevelse av fellesskap som gjorde at man enten fordypet seg mer i troen eller engasjerte seg i menigheten og lokallaget. Det tror jeg mange NUK’ere kanskje kjenner seg igjen i: det er gleden av å se mange av våre venner – tidligere meddeltakere eller ledere – i messen eller på arrangement som gjør at man føler seg hjemme i Kirken.
Til slutt utstedte jeg en utfordring, en utfordring alle katolikker som er aktive i Kirken burde ta med seg: hva om vi tok imot hver eneste person som satte fot innenfor kirkedørene på samme måte som man mottar et dåpsbarn? Dåpsritualet (i forbindelse med en messe) starter med at presten møter dåpsfølget i kirkedøren og hilser dem og ønsker dem velkommen. Hvis våre lokallag og arrangement preges av en slik innstilling – å alltid ønske nye personer velkomne – så vokser fellesskapet vårt, vi sprer trosglede til flere, og inspirerer flere til å leve ut sin tro i hverdagen.
Kanskje er det en riktig rekkefølge for verdiene våre som hjelper oss oppnå formålet vårt? De henger i hvert fall sammen, og virker inn på hverandre. Men hvor tro og handling ofte forutsetter kunnskap eller engasjement, så er det fellesskap som faller mennesket mest naturlig. Kanskje burde vi begynne med fellesskap, også kommer tro og handling lettere etter hvert.
Skrevet av: Stephen Trotter, generalsekretær
