På søndager i St. Hallvard er det ikke uvanlig å høre Pater Ragnar formulere presise setninger om hvordan kjærlighetens klareste virkningsfelt er i handlingen. Inntrykket suppleres når man retter blikket vekk fra lesepulten og mot korset som er plassert bak. Her er kjærlighetshandlingen i sitt mest radikale element. Beveger man perspektivet et hakk lenger ned vil man merke en annenmanifestasjon av denne tanken, men her i en mer subtil form. Der sitter ministrantene så stille som de kan og lytter. Samtidig som Pater prater, vitner salen, stille, om den samme kjærlighet.
Semesterets overnatting for ministranter hadde som mål å utforske dynamikken mellom tenking og handling, inntrykk og uttrykk, teori og praksis. Opplegget var sentrert rundt to hovedmomenter, øvelse og foredrag. Øvelsen ble holdt av meg. Vi utforsket gjennom dialog hva det er vi faktisk gjør når vi ministrerer; beskjeden bak bevegelsene, hvem som ser på, hvem som blir sett og betydningen av tjenesten i lys av dette. Det var gøy å se gruppen klø seg i hodet når de innså hvor forståelig, men også helt u-intuitivt det er at de forteller tre forskjellige ting til tre forskjellige entiteter med kun én eneste handling hver eneste søndag.
Øvelsen gikk strålende og barna var interesserte i å utføre de praktiske oppgavene etter en liten samtale om hva det var vi faktisk skulle gjøre og hvorfor det var viktig.
Foredraget til Mathias var den andre siden av mynten. Hvor mitt fokus hadde vært på det aktive og produserende ved tjenesten, var St. Hallvards nye diakon sitt foredrag rettet mot de kontemplative aspektene. Mathias leverte et lett forståelig, til tider rørende og genuint foredrag om stillhet og lydhørhet. Ministrantene fikk høre om ordensliv, personlige erfaringer og refleksjoner om hvordan Gud prater til enhver også i stillheten. Når alt støy er borte og vi virkelig får et øyeblikk til å lytte.
Det har aldri vært lettere å samle et godt lederteam. Menigheten har en solid mengde frivillige som ikke nøler med å bidra. Om det ikke var for gnisten i dem så hadde jeg vært som en alenemor til tre på flyplassen rett etter gaten blir flytta til et sted på andre siden av flyplassen. Mine venner og familie er ikke bare gode til å snakke, de viser at de er «down-for-the-cause people» (selv når eksamen er noen uker unna). Dette smittet over på ministrantene som under oppholdet både inkluderte alle, men også lot seg lett inkludere. Til og med mine foreldre, som var kokker, opplevde stemningen som trygg og omfavnende. Teamet hadde en naturlig tendens til å oppføre seg som en familie og derfor tror jeg at stemningen ble som den ble. Varme, åpenhet og respekt er noen av ordene som dukker opp når jeg tenker på arrangementet.
En klar forståelse av det indre livet kreves for å utrette noe som helst av kvalitet i det ytre, men om intet ytre blir utrettet mister det indre livet sin mening totalt. Dette føler jeg at jeg sitter igjen med etter å ha brukt to dager i St. Hallvard på ministrant-overnatting. Ministrantene koste seg, ikke bare fordi min mamma og pappa lager god mat og fordi lederne er kule, men fordi de intuitivt skjønner hva som fører til at folk stiller opp. De ser sammenhengen mellom teori i praksis, de opplever og lærer om etsant felleskap.
– Alessandro Vidonis
