Som ung gutt startet jeg på den katolske grunnskolen i Bergen, St. Paul skole. Her opplevde jeg mitt første møte med den katolske Kirke og Jesus Kristus i eukaristien. En av de viktigste tingene vi ble fortalt før hver messe vi hadde med skolen, var at de som ikke hadde mottatt førstekommunion ikke skulle motta kommunion i messen. Istedenfor skulle vi få velsignelse da vi sto i køen i messen.

Instruksene jeg fikk lød mer eller mindre slik; «Hold hånden over hjertet, så får du en velsignelse istedenfor». Det vekket en nysgjerrighet i meg. På et eller annet tidspunkt stilte jeg meg spørsmål til hvorfor. Hvorfor er det bare de som har gått i katekesen som får gå til nattverd? Hva er det som er så spesielt med dette brødet?

Kirken lærer oss realpresensen, at Jesus Kristus virkelig er til stede i legeme og blod i eukaristien. I messen bærer vi frem vin og brød, som blir Jesu legeme og blod. Slik minnes vi vår Herres offer, slik Han forteller oss ved innstiftelsesordene; “Gjør dette til minne om meg.”. En kirke kalles gjerne for Guds hus. Vi drar dit for å besøke og snakke med Gud i bønn. Når vi drar i kirken for messe eller andre anledninger møter vi Guds tilstedeværelse.

Vi møter Ham ikke bare i det åndelige eller emosjonelle, Han er der fysisk med oss i sitt legeme. Han tar på seg en skikkelse som er ydmyk. Han lar oss komme til Han i bønn ved tabernakelet. Han lar seg tilbe i sakramentet. Kristus velger å tre inn i våre liv ved kommunionen.

Guds valg om å ta på seg denne skikkelsen, i livets brød, kommer av kjærlighet, og et ønske om å være sammen med oss. Det er jo derfor Han har skapt oss, nemlig fordi Han elsker oss. Brød har gjennom historien vært blant den mest grunnleggende maten for oss mennesker. Eukaristien, livets brød, fortsetter å være den mest grunnleggende for våre liv. Kneippbrød gir oss næring i livet, men næringen i livets brød gir oss evig liv. Dette har Kristus selv sagt.

I Johannesevangeliet står det og skrevet; «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i Ham.» (John 6,56). Når vi mottar kommunionen mottar vi Kristus, den samme Kristus som oppsto fra de døde den tredje dag. Han tar del i oss, i våre liv, og er sammen med oss. Fra misjonsbefalingen i slutten av Matteusevangeliet leser vi; «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28, 20). Guds tilstedeværelse i sakramentet er en oppfyllelse av løftet Kristus gav sine disipler og en manifestasjon av Hans kjærlighet.

Ole Bjørn Halvorsen

Hovedstyret 24/25