Pave Frans (1936-2025) begynte sitt virke mars 2013, og hans første møte med verdens ungdom kom litt over fire måneder senere på Verdensungdomsdagen i Rio de Janeiro. På Copacabana løftet han frem tre budskap: Gå, vær ikke redd, og tjen. Disse tre budskapene klang gjennom hele hans virke: Gå, vær ikke redd, og tjen. På den sørligste enden av denne verdensberømte stranden, stod et hundretalls unge fra Norge. Blant dem, undertegnede, da en del yngre, men like engasjert. Tidligere på denne Verdensungdomsdagen hadde jeg tilbrakt en busstur med en rekke pilegrimer fra Norge og Argentina, hvor det brøt ut en slags konkurranse om hvem som kunne flest lovsanger og salmer. Én sang samlet både nordmenn og argentinere: På stranden. Jeg tenker tilbake på det og reflekterer over Kristus som, på stranden, kalte sine disipler til seg, og Pave Frans som, på en annen strand, kaster ungdommen ut i verdenen med Kristi budskap: Gå, vær ikke redd, og tjen.
Tre år senere, på Verdensungdomsdagen i Kraków, gjentar Pave Frans denne formaningen: Tiden vi lever i ber ikke om unge «sofapoteter», men om unge mennesker med lissede sko eller, enda bedre, støvler. Enda strengere, formaner han «tiden vi lever i krever kun aktive spillere på banen, og det er ikke plass til de som bare sitter på benken». I Panama, tre år senere igjen, er budskapet enda mer presserende: Dere, kjære unge, er ikke fremtiden. Vi liker å si at «dere er fremtiden». Nei, dere er nåtiden. Du er ikke Guds fremtid, dere, unge mennesker, er Guds nåtid.
Fire år senere i Lisboa, Pave Frans siste verdensungdomsdag, gikk han tilbake til sitt budskap på hans første verdensungdomsdag som pave: Kjære unge, jeg vil se hver av dere i øynene og si: vær ikke redd. Jeg vil fortelle dere noe annet, også svært vakkert: det er ikke lenger jeg, men Jesus selv som nå ser på dere. Han kjenner deres hjerter, deres liv; han kjenner dine gleder, dine sorger, dine suksesser og fiaskoer. Han kjenner ditt hjerte.
Pave Frans har gjennom hele sitt virke ikke vært redd for å tale til ungdommen, ikke vært redd for å møte oss, lytte til oss, og vandre med oss. Han har fått oss til å føle oss ønsket i Kirken. I Lisboa sa han: Kirken og verden trenger dere, unge, som jorden trenger regn. Pave Frans var aldri redd for å invitere unge inn i Kirken, og han var aldri redd for å gi oss vår del i Kirkens ansvar. I Rio spurte han «vet du hva det beste redskapet er for å evangelisere de unge? En annen ung person». I Kraków gjentok han «Gud regner med deg på grunn av hva du er, ikke hva du har» og «Gud forventer noe av deg».
Christus Vivit er i teorien en apostolisk formaning – pavens intense oppfordring – til ungdommen, men hvis man leser den fremstår den mer som et kjærlighetsbrev til ungdommen. Hvor man skulle trodd paven ville komme med klare budskap om hva ungdommen burde gjøre, skriver han heller om alt han ser vi kan tilby Kirken. Pave Frans var ikke interessert i å overrekke en gammel og fossil Kirke til ungdommen, han ønsket å invitere oss inn for å fornye Kirken og holde henne evig ung. Han sørget over alle Kirken ikke kunne nå med sitt budskap, og over alle som følte seg drevet bort fra Kirken. Paven så de unges hjerter som «hellig grunn» som fordret kjærlighet og omsorg. Ungdommen var ikke som masseproduserte planter, som vokser på rekke og rad og høstes inn av store maskiner: vi var i hans øyne unike og kostelige.
Vivian Phan (NUKs leder 2022-2024) hilser på Pave Frans
Pave Frans har vært ungdommens cheerleader. Heiaropene hans har alltid vært «Gjør mer! Vær deg selv mer! Bli den Gud vil at du skal være! Gud vil at du skal gjøre store ting!». Pave Frans ville aldri holde igjen ungdommen, han ville slippe tøylene: En ung person står på to ben, som en voksen, men hvor den voksne står med to ben parallelt, står den unge alltid med en fot fram, klar til å ta fatt, å løpe foran (CV §139). Pave Frans pekte alltid til Kristus, og hvis ungdommen lytter til hans visdom, vil det være retningen vi tar fatt.
Helt til slutt i Christus Vivit, konkluderer Pave Frans med et håp. Et håp om at ungdommen fortsetter løpet foran oss, og etterlater de fryktfulle. At vi løper mot Kristus, tiltrukket Hans strålende skikkelse. At vi, i vår fart, tar Kirken med oss. Hans siste ord i Christus Vivit er «Og når dere kommer dit vi enda ikke har kommet, ha tålmodigheten til å vente på oss». Pave Frans, du har nå kommet dit vi enda ikke har kommet, og vi ber deg om din forbønn. Du har løpt løpet og vi ber om at du finner den evige hvile i Kristus, vår Herre. Amen.
Stephen Richard Trotter, PhD
Generalsekretær
Norges Unge Katolikker
