Jeg var på tur etter eksamen. Egentlig ville jeg ikke gå på tur, jeg ville bare klage med hele sjelen og kroppen min på at hele eksamen bare var tull. Jeg hadde lyst til å fortelle til alle at jeg ikke kom til å bestå. Jeg ønsket å synes synd på meg selv. Jeg tenkte at jeg kunne lest mer. Denne gangen var jeg litt irritert på lærerne også. Rett etter eksamen var jeg bare frustrert og helt sikker på at det kun hadde gått dårlig. Det var kaos i hodet mitt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men det var også en følelse av lettelse som kom etter eksamen. Det var jo ferdig. Nå var det bare å vente til læreren hadde vurdert besvarelsen min. Jeg trengte ikke å gå hjem og lese mer. Likevel var jeg mer trukket mot å dra hjem. Jeg ville gjemme meg på rommet mitt og stirre inn i PC-en min. Det var det jeg ville gjøre. Kanskje ringe søstera mi og fortelle henne hvor dårlig alt gikk.
Men jeg gjorde det ikke, jeg gikk heldigvis på besøk til studievenninna mi istedenfor. Hun leste gjennom eksamen min. Hun sa at det sto mye bra på de fire sidene jeg hadde skrevet og kjeftet på meg: «Det er ikke sånn, at du egentlig har tendens til å undervurdere deg selv mer enn det er nødvendig?» Jeg ble stille og hadde ikke noe å si til det. Det traff meg. Jeg visste at hun hadde rett. Jeg var fortsatt veldig rastløs og ville hjem, men hun foreslo at vi kunne gå en tur sammen. Hun ville gå på en liten tur til Vettakollen og jeg følte at det var det jeg trengte.
Denne turen er ikke vanskelig. Når en kommer seg til toppen i fint vær, er utsikten fantastisk. Den dagen kunne vi se hele Oslo og fjorden. Jeg vet ikke hva det er med sånne fjelltopper, men alt blir mye bedre når man ser landet rundt seg ovenfra. Der kunne jeg puste. Bekymringene mine ble borte for en stund. Der begynte jeg å prate om Gud med studievenninna mi. Jeg kunne igjen takke Gud for alt Han gir meg. I den pausen fra andre ting oppe på Vettakollen var det mye lettere å falle i ro.
Jeg dro ikke hjem denne gangen. Jeg ringte ikke søstera mi for å klage på eksamen. Jeg gikk ikke tilbake til PC-en for å rømme til TV-serier og glemme alt som har skjedd. Denne gangen gikk jeg en tur i naturen med et godt menneske ved siden av meg og det føltes bra. Jeg roet meg ned og eksamen hadde plutselig bare blitt til en historie som jeg ikke kunne påvirke og ikke trengte å bekymre meg for.
Jeg er nå tilbake igjen i hverdagen. Eksamen var for en uke siden. Det føles som lenge siden. Jeg er igjen full av bekymringer for ulike ting. Men jeg skal prøve å finne ro og huske at jeg kan finne den igjen på en tur til en fjelltopp, eller kanskje bare ute under et tre, helt alene eller i lag med gode venner. Gud, hjelp meg til å komme meg ut av rommet mitt. Amen.
Skrevet av: Alzbeta Uherekova
Bilde: unsplash.com
