- november 2021
«Stå opp! Jeg velger deg ut til vitne om det du har sett» (jf. Apg 26,16)
Kjære unge mennesker,
nok en gang vil jeg ta dere i hånden og gå med dere på den åndelige pilegrimsreisen frem mot Verdensungdomsdagen 2023 i Lisboa.
Fjorårets budskap, som jeg signerte kort tid før pandemien brøt ut, hadde som tema: «Ung mann, jeg sier til deg, stå opp!» (jf. Lk 7,14). I sitt forsyn forberedte Herren oss allerede på den ekstreme utfordringen vi snart skulle oppleve.
Over hele verden led vi tapet av så mange av våre kjære og opplevde sosial isolasjon. Helsekrisen var særlig et tilbakeslag for dere unge, for livet deres er naturlig rettet utover: til skole eller universitet, til arbeid og sosiale sammenkomster. Dere fant dere selv i vanskelige situasjoner som dere ikke var vant til å møte. De som var mindre forberedt, eller manglet støtte, følte seg forvirret. Vi så en økning i familieproblemer, arbeidsledighet, depresjon, ensomhet og rusmisbruk, for ikke å snakke om økende stress, spenninger, utbrudd av sinne og økt vold.
Men, gudskjelov, var dette bare den ene siden av situasjonen. Opplevelsen viste oss vår sårbarhet, men den avslørte også våre dyder, inkludert vår tilbøyelighet til solidaritet. Over hele verden så vi et stort antall enkeltpersoner, inkludert mange unge mennesker, som bidro til å redde liv, gav nytt håp, sto opp for frihet og rettferdighet og ble fredsmakere og brobyggere.
Hver gang en ung person faller, faller hele menneskeheten på en måte også. Men det er også sant at når en ung person reiser seg, er det som om hele verden også står opp. Kjære ungdommer, hvilket stort potensial ligger i deres hender! Hvilken stor styrke dere bærer i deres hjerter!
I dag sier Gud også til hver og en av dere: «Stå opp!» Jeg håper inderlig at dette budskapet kan hjelpe oss å forberede oss på nye tider og et nytt kapittel i menneskehetens historie. Men uten dere, kjære ungdommer, er det ingen sjanse for en ny begynnelse. Hvis vår verden skal reise seg, trenger den deres styrke, deres entusiasme, deres lidenskap. Jeg vil gjerne meditere med dere over avsnittet fra Apostlenes gjerninger, der Jesus sier til Paulus: «Stå opp! Jeg velger deg ut til vitne om det du har sett» (jf. Apg 26,16).
Paulus’ vitnesbyrd for kongen
Verset som har inspirert temaet for Verdensungdomsdag 2021 er hentet fra Paulus’ vitnesbyrd for kong Agrippa etter han ble fengslet. Han, som en gang var de kristnes fiende og forfølger, er nå tiltalt nettopp for sin tro på Kristus. Omtrent tjuefem år senere forteller apostelen historien om sitt skjebnesvangre møte med Kristus.
Paulus bekjenner at han tidligere hadde forfulgt kristne, inntil en dag, da han var på vei til Damaskus for å arrestere noen av dem, skinte et lys «lysere enn solen» rundt ham og hans ledsagere (jf. Apg 26,13). Imidlertid var det bare han som hørte «en røst»: Jesus som talte til ham og kalte ham ved navn.
«Saul! Saul!»
La oss ta en nærmere titt på denne hendelsen. Ved å kalle Saul ved navn gjorde Herren det klar for ham at han kjente ham personlig. Det var som om han sa: «Jeg vet hvem du er og hva du driver med. Likevel snakker jeg direkte til deg.» To ganger kaller Herren Paulus ved navn, som tegn på et spesielt og svært viktig kall; slik han gjorde med Moses (jf. 2 Mos 3,4) og Samuel (jf. 1 Sam 3,10). Saul faller til bakken og forstår at han er vitne til en guddommelig åpenbaring, en kraftig åpenbaring som ryster ham, men ødelegger ham ikke. I stedet blir han kalt ved navn.
Bare et personlig og direkte møte med Kristus forandrer liv. Jesus viser at han kjenner Saulus godt, at han kjenner ham «fra innsiden». Selv om Saulus er en forfølger, selv om hans hjerte er fullt av hat mot kristne, vet Jesus at dette skyldes uvitenhet. Han ønsker å vise ham sin nåde. Denne nåden, denne ufortjente og ubetingede kjærligheten, skal bli lyset som radikalt forvandler Sauls liv.
«Hvem er du, Herre?»
Konfrontert med dette mystiske nærværet som kaller ham ved navn, spør Saul: «Hvem er du, Herre?» (Apg 26:15) Dette er et avgjørende spørsmål, og før eller senere må vi alle stille det. Det er ikke nok å ha hørt om Kristus fra andre. Vi må snakke med ham personlig. Det betyr til syvende og sist å be. Bønn betyr å snakke direkte med Jesus, selv om vårt hjerte fremdeles kan være forvirret og vårt sinn fullt av tvil eller til og med forakt for Kristus og kristne. Jeg ber om at ethvert ungt menneske, i dypet av sitt hjerte, til slutt vil stille spørsmålet: «Hvem er du, Herre?»
Vi kan ikke lenger anta at alle kjenner Jesus, selv i internettets tidsalder. Spørsmålet som mange spør om Jesus og hans kirke er nettopp dette: «Hvem er du?» I hele historien om Paulus’ kall er dette den eneste gangen han, Paulus, snakker. Og Herren svarer umiddelbart: «Jeg er Jesus som du forfølger» (ibid.).
«Jeg er Jesus, som du forfølger!»
Med dette svaret åpenbarer Jesus for Saulus et stort mysterium: at han ser på seg selv som ett med Kirken, med kristne. Inntil da hadde Saul ikke sett noe av Kristus, men bare de troende som han hadde kastet i fengsel (jf. Apg 26,10) og hvis dødsdom han selv hadde gått med på (ibid.). Han hadde sett hvordan kristne svarte på det onde med godhet, på hat med kjærlighet, og hvordan de mottok urettferdighet, vold, baktalelse og forfølgelser for Kristi navn. På en måte, uten å vite det, hadde Saul allerede møtt Kristus. Han hadde møtt ham i de kristne!
Hvor mange ganger har vi hørt det sagt «Jesus ja, Kirken nei!”, som om det ene kunne være et alternativ til det andre. Man kan ikke kjenne Jesus hvis man ikke kjenner Kirken. Man kan ikke bli kjent med Jesus om ikke gjennom brødrene og søstrene i hans samfunn. Man kan ikke fullt ut kalle seg en kristen hvis man ikke lever med troens kirkelige dimensjon.
«Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.»
Med disse ordene taler Herren til Saulus etter at han hadde falt til bakken. Men det er som om han hadde snakket med ham på mystisk vis en stund og prøvd å trekke ham til seg selv; Saul gjorde imidlertid motstand. Vår Herre taler den samme milde «irettesettelse» til ethvert ungt menneske som vender seg bort fra ham: «Hvor lenge vil du løpe bort fra meg? Hvorfor hører du ikke at jeg roper til deg? Jeg venter på at du skal komme tilbake til meg.» I likhet med profeten Jeremia sier vi noen ganger: «Jeg vil ikke lenger tenke på ham.» (jf. Jer 20,9). Men i hjertet hos hver av oss brenner det som en brann: Selv om vi prøver å kvele det, vil vi ikke lykkes, fordi det er sterkere enn vi er.
Herren valgte en som forfulgte ham, som var helt fiendtlig innstilt til ham og hans etterfølgere. Men i Guds øyne er ingen tapt. Takket være et personlig møte med ham, kan vi alltid begynne på nytt igjen. Intet ungt menneske er utenfor rekkevidden av Guds nåde og barmhjertighet. Ikke om noen kan vi si: Han er for langt borte … Det er for sent … Hvor mange unge mennesker gjør lidenskapelig opprør og går mot strømmen, mens dypt i sitt hjerte føler de et behov for å bidra, å elske av hele sitt hjerte, å ha et oppdrag i livet! Jesus ser akkurat dette i den unge Saulus.
Å innse vår blindhet
Vi kan forestille oss at Saul, før han møtte Kristus, til en viss grad var «full av seg selv» og trodde at han var «stor» på grunn av sin moralske integritet, sin iver, sin opprinnelse og kultur. Han var overbevist om han hadde rett. Men når Herren åpenbarer seg for ham, blir han «slått i bakken», blendet. Plutselig er han ikke i stand til å se, verken fysisk eller åndelig. Hans sikkerhet er rystet. I sitt hjerte innser han at hans lidenskapelige iver etter å drepe kristne var helt feil. Han innser at han ikke eier den absolutte sannheten, og er faktisk langt fra den. Hans visshet og hans stolthet forsvinner; plutselig er han forvirret, svak og «liten».
Slik ydmykhet – bevisstheten om våre egne begrensninger – er avgjørende! De som er overbevist om at de vet alt om seg selv, andre personer og til og med religiøse sannheter, vil finne det vanskelig å møte Kristus. Saul ble blind og mistet sine holdepunkter. Alene i mørket var det eneste som var klart for ham, stemmen han hørte. For et paradoks: Bare når vi innser at vi er blinde, begynner vi å se!
Etter sin overveldende erfaring på veien til Damaskus foretrekker Saul å bli kalt Paulus, et navn som betyr «den lille». Dette var ikke som et kallenavn eller et kunstnernavn som er så vanlige i dag. Hans møte med Kristus forandret hans liv; det fikk ham til å føle seg virkelig liten og rive ned alt som hindret ham i å bli virkelig kjent med seg selv. Som han forteller oss: «Jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke» (1 Kor 15,9).
Den hellige Therese av Lisieux, som så mange andre hellige, pleide å gjenta at ydmykhet er sannhet. Spesielt i sosiale nettverk finnes det i dag mange “historier”, som ofte er dyktig sammensatt med bakgrunner, webkameraer og spesialeffekter. Mer og mer ønsker vi å være i rampelyset, perfekt innrammet, klare til å vise våre «venner» og «følgere» et bilde av oss selv som ikke gjenspeiler hvem vi egentlig er. Kristus, middagssolen, kommer for å opplyse oss og gjenopprette vår ekthet, og frigjøre oss fra alle våre masker. Han viser oss tydelig hvem vi er, for det er akkurat slik han elsker oss.
Å endre perspektiv
Paulus’ omvendelse ble ikke å vende tilbake, men en åpning for en helt ny måte å se ting på. Han fortsetter sin reise til Damaskus, men han er ikke lenger den han var før, han er en annen person (jf. Apg 22,10). Omvendelse kan fornye hverdagen vår. Vi fortsetter å gjøre det vi gjorde før, men våre hjerter og vår motivasjon er nå endret. Når det gjelder Paulus, ber Jesus ham om å fortsette til Damaskus som opprinnelig planlagt. Paulus adlyder, men målet og hensikten med hans reise ble radikalt endret. Fra nå av vil Paulus se ting med nye øyne, ikke lenger som en forfølger og bøddel, men som en disippel og et vitne. I Damaskus vil Ananias døpe ham og presentere ham for det kristne fellesskapet. I stillhet og bønn utdyper Paulus sin erfaring og den nye identiteten som Herren Jesus har gitt ham.
Ikke kast bort ungdommens styrke og lidenskap
Paulus’ holdning før møtet med den oppstandne Jesus er ikke helt fremmed for oss. Hvor mye styrke og lidenskap er det også i deres hjerter, kjære ungdommer! Men mørket rundt dere og inne i dere kan hindre dere i å se ting med rette øyne. Dere kan risikere å gå dere vill i meningsløse og til og med voldelige kamper. Og dessverre vil dere og deres nærmeste være blant de første ofrene. Det er også fare for å kjempe for ting som opprinnelig var gode og rettferdige, men som, hvis de overdrives, blir til destruktive ideologier. Hvor mange unge mennesker ender i dag, kanskje drevet av politiske eller religiøse overbevisninger, med å bli verktøy for vold og ødeleggelse i mange andres liv! Noen, som beveger seg i den digitale verden, gjør det virtuelle miljøet og sosiale nettverk til en ny slagmark og bruker hensynsløst våpenet til «falske nyheter» for å spre gift og å ødelegge sine motstandere.
Da Herren brøt inn i Paulus’ liv, tok han verken bort hans personlighet eller hans iver og lidenskap, men han utfoldet disse gavene for å gjøre ham til den store forkynner som førte evangeliet til jordens grenser.
Hedningenes apostel
Paulus ble senere kjent som «hedningenes apostel», den som tidligere hadde vært en samvittighetsfull fariseer som adlød loven! Det er et annet paradoks her: Herren setter sin lit til den som forfulgte ham. Lik Paulus, i dypet av vårt hjerte, kan hver enkelt av oss høre denne røsten som sier: «Jeg stoler på deg. Jeg kjenner historien din, og jeg holder fast ved den, sammen med deg. Selv om du ofte har vært mot meg, velger jeg deg og gjør deg til mitt vitne». Guds måter å tenke på kan gjøre den verste forfølgeren til et stort vitne.
Kristi disipler er kalt til å være «verdens lys» (Mt 5,14). Paulus må nå vitne om det han så, men foreløpig er han blind. Enda et paradoks! Men i kraft av sin personlige erfaring kan Paulus fullt ut identifisere seg med dem som Herren vil sende ham til. Det var derfor han ble gjort til vitne: «for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys”(Apg 26,18).
“Stå opp og bær vitnesbyrd!”
Når vi tar imot det nye livet som er gitt oss i dåpen, gir Herren oss en viktig og livsforvandlende misjon: «Du skal være mitt vitne!»
I dag sier Kristus til dere de samme ordene som han talte til Paulus: Stå opp! Du kan ikke bare ligge på bakken og synes synd på deg selv, det er en oppgave som venter på deg! Du kan også vitne om hva Jesus har begynt å utføre i ditt liv. I Jesu navn sier jeg deg:
– Stå opp og bær vitnesbyrd om at også du var blind og møtte lyset. Du har også sett Guds godhet og skjønnhet i deg selv, i andre og i Kirkens samhold, hvor all ensomhet blir overvunnet.
– Stå opp og bær vitnesbyrd om den kjærlighet og respekt som er mulig i menneskelige relasjoner, i familielivet, i dialog mellom foreldre og barn, mellom de unge og de eldre.
– Stå opp og forsvar sosial rettferdighet, sannhet og ærlighet, menneskerettigheter. Beskytt de forfulgte, de fattige og sårbare, de som ikke har noen stemme i samfunnet, migranter.
– Stå opp og bær vitnesbyrd om den nye visjonen som får deg til å se skapelsen med øyne fulle av undring, som får deg til å se jorden som vårt felles hjem og gir deg mot til å fremme en helhetlig økologi.
– Stå opp og bær vitnesbyrd om at mislykket liv kan gjenoppbygges, at mennesker som allerede er døde i ånden, kan reise seg på nytt, at de som lever i ufrihet igjen kan være frie, at hjerter tynget av sorg kan finne håp igjen.
– Stå opp og bær med glede vitnesbyrd om at Kristus lever! Spre hans budskap om kjærlighet og frelse blant jevnaldrende, på skolen og på universitetet, på jobb, i den digitale verden, overalt.
Herren, Kirken og paven stoler på dere og setter dere som vitner for de mange andre unge menneskene som dere vil møte på dagens «veier til Damaskus». Ikke glem: “Hvis man virkelig har opplevd Guds frelsende kjærlighet, trenger man ikke mye forberedelsestid for å sette i gang og forkynne det. Enhver kristen er misjonær i den grad han eller hun har møtt Guds kjærlighet i Kristus Jesus» (Evangelii Gaudium, 120).
Stå opp og feire WYD i de spesielle kirkene!
Nok en gang inviterer jeg dere alle, unge mennesker over hele verden, til å delta i denne åndelige pilegrimsreisen som fører til feiringen av Verdensungdomsdag 2023 i Lisboa. Det neste møtet finner sted i deres lokale kirker, i de forskjellige bispedømmer og eparkier i verden, hvor Verdensungdomsdagen 2021 feires på lokalt nivå på Kristi kongefest.
Jeg håper at vi alle kan oppleve disse etappene som ekte pilegrimer og ikke som «trosturister»! La oss være mer åpne for Guds overraskelser, for han ønsker å lyse opp vår vei. La oss være åpne for å høre hans stemme, også gjennom våre brødre og søstre. På denne måten hjelper vi hverandre å stå opp, og i denne plagede tiden av historien blir vi profeter for en ny, håpefull fremtid! Måtte den velsignede Jomfru Maria gå i forbønn for oss alle.
Roma, St. Johannes i Lateran, 14. September 2021, Festen for korsets opphøyelse
FRANS
